onsdag 16. mars 2011

Masse Masse ord... + en rød trå

Noen dager er tyngre enn andre... Noen timer er bra, andre er fantastiske, noen er uutholdelige, noen er triste og deprimerende, noen er greie og de fleste er vanskelige... Slik er det vel bare. Det å kjempe mot det monsteret man som tidligere har fått frie tøyler i kroppen min og livet mitt. Jeg kjemper imot det, men det vet akkurat hvordan mine svakheter og punkter for å felle meg ligger. Det vet akkurat hvordan min motivasjon raskt skal erstattes med angst og anoreksitanker og tvangstanker.
Jeg faller litt... Reiser meg... Faller igjen... Reiser meg...Faller...Faller... Prøver å reise meg... Holder ut i en pinefull angst og tilværelse der monsteret kjemper for å få plassen sin tilbake. Jeg holder ut, og tenker på alt som skal fylle spiseforstyrrelsens plass. Jeg prøver å tenke på målet og drømmen min. Jeg tenker på alle som heier på meg, Frida, Og på familien min som så sårt har måttet se jenta si kave med en forferdelig sykdom i alle disse årene. Mest tenker jeg på min kjære, og det livet vi har foran oss. Innimellom blir jeg minnet på at jeg faktisk mest av alt må gjøre dette for min egen del, og det gjør jeg jo også. Jeg vil virkelig finne meg selv. Utvikle mine egenskaper som så lenge har vært skjult. Kanskje jeg til og med har noen som enda ikke er oppdaget. Mest av alt vil jeg kjenne frihet. Friheten og roen til å kunne velge. Det å ta valg ut i fra hva JEG har lyst til og ønsker, og ikke ut i fra tvangsritualer og tvangstanker og spiseforstyrrelsens behov. Jeg vil velge.
Jeg vil leve. Jeg vil så inderlig veldig veldig veldig mye bare LEVE!
Tro meg, jeg har sett livets mørke sider, og det har gitt meg mye som jeg er glad for å ta med meg videre, men mest smerte. Mest tid og opplevelser. Mest store deler av mitt liv. Mine ungdomsår.

Dumme jævlige sykdom. Jeg skal nok gi deg en saftig smak av hva smerte er. Den smerten du har gitt meg og mine kjære, skal jeg gi deg ved å sakte men sikkert kjempe imot deg og skvise deg ut av MITT LIV, MIN KROPP! 

Det er utrolig tøft! Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Anoreksien er sterk, og jeg må hele tiden være sterkere, med hjelp selvfølgelig. Men gud, hvor vanskelig og tungt det er. Det å kjempe seg ut av dette er jammen meg ikke gjort på null komma niks. Det er vertfall sikkert.
Jeg er livredd. Livredd for hva sykdommen vil fylle i angsten de neste timene, de neste dagene. Alltid. Jeg er aldri trygg. Angsten kan fylles med det meste fra sykdommen nå for tiden, nettopp fordi den gjør alt for å felle meg. Jeg klarer ikke å styre angsten, men jeg kan få hjelp til handligene ut i fra angsten.
Men når man er vant til tanken på å ikke ta imot noe som helst hjelp fra noen og "jeg skal klare alt selv jeg", er det vanskelig å ta imot hjelp noen ganger. Heldigvis kjenner jeg at når jeg kjemper imot sykdommen, er det et ganske stort rom som må fylles med omsorg, støtte, motivasjon og kjærlighet. Det rommet har blitt brukt til mye postitivt i det siste.
Mest i forhold til familien min og kjæresten min. Sykdommen står ikke mellom oss lenger, Den jobber jeg hardt hver dag for å holde i sjakk, og dermed er det masse rom for god og etterlengtet kjærlighet, kos og omsorg fra både mamma, pappa og kjæresten min. Det er så godt å bare ligge i armkroken deres og kjenne at det er lov å være svak. Det å bare få varme, kjærlighet og omsorg. Bare få....
Sykdommen har ikke tillatt det på 6 år. Jeg har ikke følt meg så trygg i armkroken til mamma siden jeg var var lita jente. Og det er så godt. Endelig!

Føler alt som kommer ut av meg nå, er veldig rotete. Men jeg skriver bare som jeg tenker...

Denne uken har jeg forresten hatt masse besøk, og det er så utrolig godt. Ingenting gjør meg bedre enn å være sammen med mine kjære. Det er så trygt og godt, og det gir MEG så mye. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at de er i livet mitt. ALLE SAMMEN!

I morgen er det veiing og behandlingsmøte. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Masse tanker rundt det, men klarer liksom ikke å sette helt ord på det. Jeg tror jeg bare må ta det som det kommer. Jeg skal også prøve å male et bilde i morgen. Et bilde som skal fylles med farger og drømmene mine, som jeg kan se på når ting er tøft og ting stritter imot. Har mange bilder i hodet, så det er nok lurt å ta frem mine kunstneriske evner igjen, og få bildene ned på maleriet.

Ord...ord....ord....ord om tanker og ting... dette ble rotete dere!
Vel, ønsk meg lykke til i morgen. Nå er det nattata her i huset/bygget/instutisjonen...What ever! det går ikke ann å føle seg hjemme her uansett....
GOD NATT <3
~Frida~

3 kommentarer:

  1. Stå på kjære deg! Jeg vet hvor tøft det er å kjempe imot, men jeg har så tro på at det vil bli verdt det! Å leve med en spiseforstyrrelse er ikke et liv - men frisk, åh, bare tanken får magen min til å vri seg i lengsel. Det er vanskelig å skulle finne seg selv, finne ut hvem man egentlig er, finne ut hva som er SEG og hva som er sykdom og skille mellom fornuft og sykdom, dra fra positive tanker i mørket og være sterk hele tiden. Men det blir verdt det, det blir det, hold ut og kjemp videre, du er så MYE mer verdt og fortjener så masse mer enn det du har nå! <3

    SvarSlett
  2. Hold on be strong lille venn <3
    Masse lykke te :-)
    Kooos fra Kari!

    SvarSlett

gode ord dør sist