Jeg er litt fortvilt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sliter enormt med å godta og akseptere vektoppgangen jeg har hatt, eller hvordan jeg ser ut nå. Jeg nærmer meg BMI 17.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom til levanger for å gå opp i vekt der, slik at jeg kunne jobbet med å akseptere vektoppgangen. På østmarka har jeg nærmest blitt tvingt opp i vekt, og jeg har ikke jobbet med å godta det og akseptere det. Det sliter så enormt på meg dette. Jeg føler at jeg bare vil gjemme meg vekk og aldri komme ut igjen. Jeg vil bare ned i vekt igjen. Jeg føler meg skitten og ekkel. Slik føles det, og det er ikke et godt utgangspunkt når jeg skal på levanger for å si det sånn. Der blir alt enda strengere og opp til meg selv.Er det noen som har noe erfaring på om dette forandrer seg eller blir bedre?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alle forventer at jeg har det bra med meg selv og skal til Levanger, men jeg vet ikke hva jeg vil når jeg føler meg slik.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Vel, jeg hadde det helt forferdelig opp til jeg var i normalvektig - det var helt grusomt at kroppen vokste og at kiloene bare la seg på over alt. Jeg følte meg som en flodhest. Først etter jeg ble normalvektig klarte jeg å begynne med å jobbe med aksepteringen. Så jeg, personlig (selv om dette sikkert varierer fra person til person) tror man må gå opp så og si alt man skal - gradvis, men ikke for sakte, også jobbe med å akseptere seg selv etter det.
SvarSlettJeg har nå vært normalvektig i ca 3 måneder, og selv om det noen ganger fortsatt er grusomt å akseptere, så angrer jeg ikke et sekund. Jeg vil aldri tilbake , og jeg føler meg faktisk penere som normalvektig enn jeg følte meg som undervektig. Jeg blir ikke mønstret fra topp til tå første gang folk møter meg, og jeg blir ikke snakket om bak ryggen på samme måte som før. Jeg blir meg selv igjen mer og mer for hver dag som går - noe jeg aldri trodde kom til å skje - og selv om ting fortsatt er utrolig tungt til tider, så er det rene himmelen i forhold til hvordan det var før.
Stå på Frida, jeg lover deg - det VIL bli verdt det! Jeg er ikke frisk enda, men når jeg ser hvor langt jeg har kommet siden jeg for 1 1/2 år siden kjempet meg opp og ned i vekt hele tiden, så er jeg ikke i tvil. Det er mulig å bli frisk, man må bare gi det tid, kjempe, og huske å leve så godt som mulig langs vegen. Jeg heier på deg, og sender deg en stor klem!<3
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig enn med anonym!
SvarSlettDet var akkurat på samme måte for meg. Det var når jeg var hundre prosent normalvektig (bmi 21/22) at jeg kunne begynne å akseptere forandringen. Det er så utrolig hardt å komme seg dit, men jeg tror at vektoppgangsperioden bare må være en slags unntakstilstand. Det er vondt og sårt og vanskelig uansett hvordan man snur og vender på det. Jeg gikk opp i vekt raskt og brutalt, men jeg er faktisk glad for det nå, for å strekke det ut ville bare vært selvpining. Jeg og familien min snakket ofte med noen på et senter for sf, mens jeg jobbet med å bli frisk. De som jobbet der har hatt sf selv, og visste hvordan alle fasene en går gjennom for å bli frisk er. Det var så godt å få bekreftelse på at det var normalt å føle ting slik jeg gjorde i de ulike fasene. Kan anbefales viss det finnes noe slikt tilbud i nærheten av deg, var en enorm støtte.
Jobben med å bli frisk er beinhard, men så DEFINITIVT verdt det. Aldri om jeg vil tilbake til anoreksifengselet.
Er sikker på at du kommer deg ut du også!
Varme tanker!
Håper du klarer å gi Levanger en sjanse Frida,man må bare hoppe i det,for man blir aldri klar,og man kommer aldri til å klare å akseptere det med mindre man gir det en sjanse...tough call,I know.Men jeg må gjennom det jeg og...gruer meg,men det må til..
SvarSlettStå på Frida,you go girl.
Klemmer
Du må ikke glemme at du kom til Østmarka fordi du høldt på å dø av anoreksi....Det beviser at du ikke mestret situasjonen og det du holdt på med. Hva gjelder fremover: Å tro du kan kompromisse og spille på lag med sykdommen er å lure seg selv. Tenk på alle gangene du har kompromisset med den. Og du har alltid tapt. Man er dømt til å tape for den, du vet det. Hvis du vil bli frisk må du ta tak i det du vet er bra for deg. Klem
SvarSletttusen takk for mange flotte tilbakemeldinger og råd !
SvarSlett