mandag 29. august 2011

HVA ER JEG REDD FOR?

Jeg føler meg så tom, men samtidig så full av følelser.
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?

- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.

- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.

- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.

Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.

Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.

Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~

3 kommentarer:

  1. Du skriver mye om at du ønsker å bli fri,leve med din kjære,la dine nærmeste slippe å se at du sliter. Det burde være motivasjon nok til å satse. Du er motivert,bruk den motivasjonen konstruktivt.

    Reach for the stars Frida lille <3

    SvarSlett
  2. Æ vil bare si at det å se tebake "før" sykdommen ikke alltid betyr at man ser tebake på å vær frisk. Ikke i den betydningen at det bli sånn som når du kjæm videre og ut av sykdommen NO. For uansett bli det ikke likedan. Du hadd det jo ikke godt med dæ sjøl før du blei syk-syk heller? Men når du kjæm dæ ut og videre vil du få det <3 Frisk e umulig å beskriv, fordi du aldri har vært der på samme måte som du kjæm te å vær. Det e nåkka fantastisk som ligg å vente på dæ i framtida. Et sted du aldri har vært før. Nå NYTT.

    SvarSlett
  3. Du liker bare oppmerksomheten du får du....lille meg her og lille meg der liksom.... ??

    SvarSlett

gode ord dør sist