onsdag 21. september 2011

en helhetlig åpenhetserklæring fra Frida

7.april ble jeg innlagt her på østmarka. Jeg var så faretruende lav i vekt at jeg var døden nær. Jeg var på kanten av stupet i full fart mot døden. Skulle det bety slutten for meg? for mine drømmer og planer for livet mitt? skulle anoreksitrollet endelig få det som det ville? Skulle det få overtaket på meg og vinne?
Vel, med nok en englevakt gikk det bra den gangen også. Jeg overlevde så vidt. Jeg fikk en ny sjanse.
Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Veien tilbake til livet har vært et rent helvete. Det har vært dager hvor jeg har villet gi opp, dager hvor jeg har gidd opp, dager hvor jeg har grått meg gjennom vonde følelser, dager hvor jeg har kjempet med nebb og klør mot anoreksitrollet som har herjet i meg, dager som jeg bare vil glemme. Uten tvil, det har vært et helvete. Behandlerne hadde målet i sikte og siktet. Anoreksitrrollet hadde sitt mål i sikte og siktet. Det har vært en evig kamp hvor jeg har blitt slitt mellom, hor jeg har lidd en forferdelig skjebne, hvor jeg har kjempet og kjempet, hvor jeg har måttet klamre meg fast i troen, håpet og kjærligheten og tvingt meg selv til å tro på det. De dagene hvor jeg ikke har trodd på det, har heldigvis mine kjære båret det for meg.
Som sagt. Det ble satt et mål. Bmi 17. Det har vært en uendelig lidende kamp, og for noen dager siden sto jeg på vekten, som viste at målet var nådd. Jeg hadde nådd Bmi 17. Det magiske tallet som skulle føre meg videre i livet. Det magiske tallet som betyr frihet og ansvar. Det magiske tallet som skulle nåes før jeg skulle videre til Levanger. Levanger som jeg og min familie har ventet på i mange år nå.
Det skjærer inni meg når jeg tenker på det. hvordan kan jeg la anoreksitrollet overtale meg til å velge det bort? Hvordan kan jeg tillate meg selv i å velge et spiseforstyrret liv overfor et friskt liv? hvordan kan jeg svikte meg selv på den måten? hvordan kan jeg svikte alle som har kjempet sammen med meg ved å snu rett før målstreken?
hvorfor skal det være slik? hvorfor skal det være så vanskelig å velge riktig når alt ligger tilrette for veien videre? Det er opp til meg. Alt er opp til meg nå. Alle valg ligger i mine hender.
Hvorfor klarer jeg ikke å ta de riktige? Jeg som har kjempet og kjempet for å komme dit jeg er i dag, hvorfor skal jeg feige ut nå? hvorfor skal jeg la denne sjansen, dette toget, denne muligheten gå forbi meg? hvorfor velger jeg feil vei?

Jeg føler meg svak. Jeg føler jeg svikter alle. Jeg føler meg ødelagt og forvirret. Jeg føler at jeg aldri kan repareres og bli hel. Jeg har ikke troen på meg selv lenger. Jeg er redd. Hva er jeg redd for?
Jeg er redd for mange ting. Jeg er redd for å kjenne på følelsene som jeg i årevis har taklet gjennom spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for å ikke klare det. Jeg er redd for å ta sjansen, og mislykkes og vite at jeg har tapt. Jeg er livredd for å tape denne kampen, derfor tørr jeg ikke å gå inn i den.
Jeg er redd for å aldri ha muligheten der. muligheten til å bli fri. Hvorfor klarer jeg ikke å utnytte muligheten til å bli fri når den ligger der? Fordi jeg er redd for å mislykkes. Fordi jeg er redd at alt ikke skal være verdt det. Fordi jeg er redd for forandringer. Fordi jeg er redd for at jeg ikke skal klare å realisere drømmen min. I mange år har Levanger vært vår redning. Fridas redningsplass for å bli frisk. Vi har ventet på denne muligheten så utrolig lenge. NÅ er muligheten min for å bli frisk kommet.
Hvordan kan jeg i det hele tatt tenke tanken på å ikke gripe den? hvordan kan jeg svikte meg selv på den måten? Som sagt, jeg føler meg svak, fortapt og fæl som gjør dette mot meg selv og mine kjære.
Det verste er at jeg ikke engang tørr å gi det en sjanse, fordi jeg har mistet helt troen på at jeg kan klare dette. Nå ligger muligheten min til å realisere det jeg i det helvete jeg har gått gjennom har ligget å drømt om. Nå har jeg sjansen min. Nå har jeg muligheten til å oppnå friheten jeg så sterkt har ønsket meg. Hva er det som gjør at jeg ikke tørr? Jeg spør meg selv hele tiden. Jeg tenker, veier for og mot, kjemper mot følelsene, lar anoreksitrollet overbevise meg, Jeg lytter ikke til råd og veiledning fra alle som åpenbart vet bedre enn meg og vet hva som er riktig å gjøre. Jeg velger å heller stole på spiseforstyrrelsen og velge meg tilbake til det trygge gamle mønsteret som jeg vet fungerer for å holde følelser i sjakk. Hvorfor skal jeg være redd for følelsene? Hva er det som gjør at jeg ikke tørr å møte dem.
Jeg vet ikke om jeg gjør riktig i å være så åpen som jeg er nå, men kanskje det hjelper meg å skrive om det. Grunnen til at jeg føler meg så ødelagt, grunnen til at jeg føler meg skitten når jeg spiser og ren når jeg ikke spiser er sammensatt. Det handler om ting som skjedde i barndommen min som har utviklet seg til denne kompliserte vrangforestillingen jeg har til mat, kropp, vekt og meg selv.
I årevis har jeg vært livredd for å kjenne på følelser, fordi jeg er livredd for å kjenne på den smerten som jeg dengang opplevde. Jeg tørr ikke.

Jeg vet jeg babler i vei om frihet, lykke, drømmer og håp. Jeg vet dere tenker at "hun vil ikke".
Helt ærlig nå, det er ingenting jeg heller vil enn å føle meg ren, hel og fri(sk). Det er ingenting jeg heller vil enn å føle at jeg er i stand til å ta vare på meg selv og ta ansvar for mitt eget liv. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe å føle meg ødelagt, skitten og uren. Det er ingenting jeg heller vil enn å la spiseforstyrrelsen herje med meg på denne måten. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe å være så utrolig redd for alt. slippe å være så forvirret over meg selv, følelser, mat, tanker og fremtid.

Fordi jeg er så redd, velger jeg alltid å flykte fremfor å møte kampene. Jeg velger å bruke de trygge metodene fremfor å jobbe med å finne nye metoder for å takle og organisere følelser om alle ting.
Jeg velger å opprettholde spiseforstyrrelsen for å slippe å møte følelsene. Det føles trygt og det er trygt og det eneste jeg kan. Alt annet er jeg redd for. Mest av alt er jeg redd for å gå inn i kampen og mislykkes og vite at jeg aldri mer har muligheten til å bli hel, reparert, frisk og fri.
Jeg er så redd for å ikke klare det, at jeg velger å opprettholde det trygge, og ha tanken om at jeg har muligheten for å bli fri, istede for å kjempe for å bli fri. Dette er sammensatt, komplisert og vanskelig å forstå for dere. Det skjønner jeg. Men for å vise min, Fridas takknemlighet for alle gode ord, alle kommentarer, all støtte, all tro og håp velger jeg å være såppas åpen med dere nå. Slik at dere kan forstå hvorfor dette er så vanskelig for meg. Jeg vil dere skal vite at Frida leser alle ord, alle kommentarer dere skriver til meg og er evig takknemlig for dem.

Dette innlegget blir utrolig vanskelig å publisere, men jeg gjør det likevel. Jeg velger å dele helheten med dere, fordi jeg setter enormt pris på alt dere gjør for meg og jeg vil dere skal forstå.

Takk. evig takk
~Frida~

10 kommentarer:

  1. Du er fantastisk Frida ! ikke glem det !

    kjempe glad i deg <3

    SvarSlett
  2. Legger igjen klemmer <3

    SvarSlett
  3. Kjære søte deg.

    Du er tøff og du er tapper. Og jeg tviler ikke på at du ønsker å bli frisk.Og jeg skjønner at du er redd. Jeg forstår at du er redd for å misslykkes.
    Skulle allikevel ønske du ikke lot det hindre deg. Uansett hvordan det måtte gå på levanger kommer du et skritt lenger ved å dra dit. Du vil få noen flere verktøy i verktøykassa. DEt vil ikke være forgjeves. Og det trenger ikke bety enten eller, det behøver ikke være alt eller ingenting. Hvordan oppholdet ditt på levanger vil være og hvilket utfall oppholdet der vil ha,det vet ingen.
    Ett skritt om gangen. Om du drar, og om det du frykter mest vil skje,så er det ikke totalt nederlag av den grunn. Du vil få flere sjangser,og å bli frisk tar selvfølgelig tid.Du stiller store krav til deg selv.Men jeg tror du gjør lurt i å dra til levanger. Jeg tror helt sikkert det er det klokeste valget du kan gjøre. Mens du ennå har et valg.
    Grip livet Frida. Det vil helst gå bra. Å prøve er det beste du kan gjøre. Det viktigste er å delta,ikke vinne:)
    *tusenvis av varme klemmer*

    SvarSlett
  4. Du taper KUN om du ikke drar til Levanger, da taper du mye!! Drar du, feiler, bommer og alt går til helvete, ja så har du gitt det en sjanse. Gi Levanger EN uke, 7 dager Frida. 7 dager der du ser, der du viser alle rundt deg at du gir det en sjanse. Uansett hva du gjør etter den uka, har du ikke tapt. For da ar du vært veeeldig modig og prøvd!! 7 dager av ditt liv fortjener den friske Frida å gi en sjanse. Anoreksiaen mister du ikke på 7 dager. Tenk på det!
    Det er verdt det!

    SvarSlett
  5. Du har klart det, nådd oppnå-barbare BMI, jeg er så kjempelykkelig for det at jeg griner nesten her jeg sitter og skriver. Det blir ring, Levanger, kjærlighet, lykke, friske og frie, glade mennesker som vil alltid være med deg, for deg, og støtte deg rundt deg.

    :)~

    SvarSlett
  6. Det må ha vært et vanskelig innlegg å skrive. Kudos til deg for å være åpen og ærlig, aller med mot deg selv. Å være ærlig er ikke lett, det vet jeg.

    Alle er ikke klare til å gi helt slipp på sykdommen når hjelpeapparatet er det. Det tar tid å bli klar for det. Noen sier at en aldri blir klar og bare må gjøre det, bedre å starte først som sist. Jeg vet at det å ha den tanken/følelsen gjør at folk er klare. Jeg er ikke der selv, selv om det var nå jeg fikk behandling. Trist, dumt .

    Jeg forstår deg, men jeg syns det er dumt og jeg syns allikevel du gjør feil valg. Jeg skulle ønske du gav det en sjanse, jeg skulle ønske det ikke stod om livet for din del, jeg skulle ønske du var klar, jeg skulle ønske så mye for deg. Men nå er du fri til å bestemme selv. Håper du klarer å trekke ut gode teknikker og metoder fra bahndlingen slik at du ikke er tilbake om noen måneder. Håper du fortsetter å skrive bloggen :)

    <3

    SvarSlett
  7. Kjære Frida

    Du er tapper , sterk og en fantastisk jente. Du stiller enormt høye krav til deg selv, og jeg tror det er nettop det som gjør alt så vanskelig for deg. Tillat deg å feile , husk du er akkurat like fantastisk selv om du ikke hele tiden lever opp til målene. Kjære deg, gi Levanger en sjanse,og om det ikke går denne gangen, så er alltid sjansene der for å prøve på nytt. Det ER ikke verdens undergang om du ikke klarer det. Vi er alle sammen like glade i deg for det :-)Husk alt du har klart å kjempe deg fram hittil, dette tar tid, to skritt fram, ett tilbake, det går fortsatt framover. <3 <3

    SvarSlett
  8. Har stor forståelse for at dette ikke kan være enkelt for deg! Men er enig i det de andre skriver, kan du ikke gi Levanger en sjanse? Da får du i alle fall bevist ovenfor familie,venner og andre som ønsker å se deg frisk at du i det minste har prøvd . Og husk, vi heier på deg, og har stor tro på at du vil ta det rette valget! Klem

    SvarSlett
  9. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si, jeg. Det står så enormt mye respekt over at du er så ærlig og deler dette med oss alle. Selv om jeg ikke er i din situasjon, klarer jeg å skjønne tankegangen din. Men noe må du vite: du skuffer ingen, du er ikke svak, og kampen er ikke tapt!

    Det er ditt liv, og selv om anoreksien er grusomt sterk og tar avgjørelser for deg mange ganger, vet vi alle at du klarer å ta overhånd og velge det som er riktig for nettopp DEG.

    Jeg håper (håper, håper, håper) at du velger det riktige, og av riktige grunner. Stor klem lille venn, jeg heier på deg <3

    SvarSlett
  10. Frida...

    Jeg har fulgt bloggen din i mange måneder nå, og jeg kan ikke forklare med ord hvor utrolig stolt jeg er over deg. Du har kommet så langt, så utrolig langt.

    Jeg har grått (mye) når jeg har lest bloggen din; Jeg har bekymret meg ihjel over deg. Jeg har vært frustrert, lei meg og redd.

    - Men jeg har også smilt fra øre til øre etter å ha lest om framgang og håp. Jeg har blitt rørt til tårer av fine ord, og jeg har pustet lettet ut idet jeg har lest om seier etter seier.

    Jeg har hatt deg i tankene hver eneste dag. Du betyr så uendelig mye for meg - og for mange mange andre. Jeg ville egentlig bare minne deg på hvor viktig du er, hvor mye du er verdt og hvor mye du er verdt å kjempe for.

    Du har vært så utrolig sterk, og jeg håper at du vil fortsette å være sterk. Ikke gi opp.
    Du har alt å vinne på å dra til Levanger.

    Jeg er super-duper-glad i deg. <3

    SvarSlett

gode ord dør sist