torsdag 15. desember 2011

Det finnes en vei

TÅLMODIGHET Frida....tålmodighet! pust...pust...pust..

Dette har vært en tøff dag på mange måter. Jeg har klart å gjort jobben min, men det er ikke en enkel sak. tanker og følelser i surr i hytt og pine. Det er et vanskelig sted å stå i, der jeg er nå. Det gjelder å legge puslespillbrikkene på riktig plass, og det gjelder å ikke overse noen. Noen brikker er vanskeligere å finne en andre, noen er vanskeligere å gi slipp på å legge på plass. Samtidig er lengselen etter å få gjort ferdig puslespillet så fort som mulig sterk. Det er en tøff jobb, og trangen til å bare kaste hele puslespillet i veggen er også sterk. Det er så vanskelig og krever så mye hele tiden.

Fokuset mitt med å gjennomføre, eller bare gjøre, eller fullføre er heller ikke nok. I jobben ligger det også at følelsene ikke skal skyves til side og den såkalte "følelsestanken" hvor det stadig hoper seg opp følelser og renner over og får utløp på feil måte. NEI, følelsene skal kjennes på. Eller rettere sagt, brikkene skal legges på riktig måte.

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne skrudd av sykdommen min, og skrudd på Frida-funksjonsknappen på fullt og levd. Jeg skulle ønske jeg kunne vært russ sammen med vennene mine i år, Jeg skulle ønske jeg kunne stått opp og lagt meg sammen med kjæresten min og selvfølgelig tilbringt dagen med han, Jeg skulle ønske jeg hadde kjent glede av å gjøre ting, Jeg skulle ønske jeg kunne feiret hele jula hjemme, uten at alt skal være så vanskelig pga at julen handler så mye om mat. Jeg ønsker at jeg kunne vært meg selv. Bare Frida.

I går kveld leste jeg gjennom en del av bloggene jeg brukte å lese før. Jeg synes det er så utrolig trist å tenke på alle de triste skjebnene der ute. Det er så mange som kaver og sliter i mørket. Dag inn og dag ut, år inn og år ut. Så tenker jeg på hver enkelt av de, og at det finnes hender å ta tak i for alle sammen. Det finnes en vei ut av mørket for alle. Det finnes støtteapparat som kan lyse opp og vise vei, støtte og pushe, selv om de vil eller ikke. Når man er i de mørkeste dalene er det sjelden håp og tro nok foranket  til å ønske seg ut av det. Døden frister kanskje enda mer. Men uansett hvor man er, finnes veien tilbake til livet for alle. Så lenge troen og håpet er der(uansett hvem som bærer det). Det er så mange som står på stedet hvil og har akseptert og er overbevist om at det ikke går ann å få et bedre liv. Eller at de ikke fortjener et bedre liv. Eller at de ikke tørr å tro på at det finnes et bedre liv. Kanskje kjennes det utrykt. Det er mange årsaker, men en ting er sikkert. Mulighetene er der. For alle. For alle...
Alle fortjener å gi seg selv en sjanse. Livet er en gave, og om det er så mørkt at man ikke ser det, finnes det en vei ut. Dette er noe jeg selv nettopp har klart å innrømmet for meg selv, eller rettere sagt begynt å tro på og funnet ut av. Men når man først ser at det finnes håp, er det veldig sterkt. Det er så sterkt at man ikke vil bytte det bort for noe i hele verden. Det er så sterkt at man er livredd for å miste det igjen.
For min del har jeg lett etter det i mange år. Når man først kommer seg opp av mørket litt, og klarer å se virkeligheten litt, er man livredd for å falle tilbake, samtidig som alt er ukjent og utrygt.
Men en ting er sikkert. Det er en vei å gå, og den må gåes av den som er eier av livet som venter på enden av veien.
~Frida~

2 kommentarer:

  1. Kjære Frida.
    Dette sitatet vil dele med deg:
    "håpet ser framover, troen viser tillit og tålmodigheten venter i stillhet"
    Du fortjener som alle andre et godt liv<3
    En dag smiler lykken til deg igjen...
    Alt godt til deg!

    SvarSlett
  2. Kjære Frida

    Jeg håper for din del at du klarer å finne disse frisktankene dine, og kjempe hardt for å komme i mål, til å bli frisk og begynne å leve igjen. Du har vært igjennom mye og sykdom har preget livet ditt i mange år. Jeg håper at dette er din sjanse, at nå er det din tur til å bli frisk.

    Jeg har fulgt bloggen din lenge, og ser store forskjeller på frisk vs syk Frida i måten du skriver på. På mange måter er det mer friske tanker e de siste inleggene dine, men jeg tror ikke de er bare friske heller.

    Fordi, det virker som du nok en gang har klart å få til en "deal" hvor du skal stabilisere vekta på BMI 17. egentlig skulle du opp på BMI 19, bare for noen uker siden var det målet. Nå virker det som om du tror at alt blir bra, bare du får lov til å stabilisere vekta på undervekt. Du tror at så fort dette skjer, da skal du få begynne å leve, da skal du tilbake i skolehverdagen og bare få behandling poliklinisk. Kjære deg, du har prøvd dette før, og det gikk ikke da heller, hva får deg til å tro at det skal gå denne gangen?
    Hvorfor ikke ta tak i det hele med en gang, hvorfor ikke få normalvekt, hvorfor ikke bli helt frisk nå?! Hvorfor utsette det nok en gang?

    Jeg VET hvor vanskelig dette er, og det er ikke bare noe jeg sier. Jeg har vært der selv, jeg ER der selv. Jeg kan velge å fortsette som nå, med poliklinisk behandling som fører ingen vei, og som har ført ingen vei de siste 6 årene, eller jeg kan VELGE å ta i mot HJELP. Og jeg er normalvektig. Jeg skal ikke opp i vekt, men jeg er ikke frisk. Og det er heller ikke du, selv med en bmi på 17 eller kanskje også en bmi på 19,20,22 - normalvekt er ikke ensbetydende med frisk.

    Du skrev i forrige innlegg at vektoppgangen freaka deg ut. At det gjorde alt mye vanskeligere, at du ble lovt at du ikke skulle opp i vekt. For din del har du nok godt av vektoppgang, men sett at du var normalvektig, hva da?
    Jeg er i samme situasjon som deg sånn sett, vekta skal stabiliseres. Jeg er normalvektig og skal ikke opp i vekt, men det psykologen min sier gang på gang, og som er viktig å få inn i hodet, vekta VIL gå litt opp før den går ned igjen. Kroppen er ikke vant til fast føde i normale porsjoner og da vil den reagere på et vis. væske, fordøyelse osv VIl påvirke vekta. Og JA det er vanskelig å forholde seg til, men du MÅ forholde deg til det på ett eller annet tidspunktet. Hvorfor ikke gå opp på normalvekt nå, og stabiliser vekta der, isteden for å skulle stabilisere på undervekt nå, for så å måtte ignennom det samme en gang igjen senere?

    Jeg ønsker deg alt godt Frida, og håper du klarer dette, men jeg er redd for at så fort du er tilbake i hverdagen og mulighetene for destruktivitet er der igen, så har du ikke de rette hjelpemidlene til å holde deg på riktig vei. Søk om innleggelse igjen! Kanskje er ikke levanger riktig for deg, men hva med Spesialpost 4 på østmarka? Kanskje kan du der gå på skole samtidig som du blir frisk?

    Jeg håper du, og de rundt deg vet hva som er best for deg, meg jeg må si at jeg blir skeptisk når jeg hører du får lov til å stabilisere vekta di på undervekt, for så å skrives ut.

    Klem fra meg med ønsker om alt godt.

    SvarSlett

gode ord dør sist