tirsdag 21. februar 2012

ambivalent i forhold til post 4

 Jeg leter etter en nøkkel. En nøkkel til fornuftige tanker om hva jeg skal gjøre fremover nå.
Jeg var i går på forvernsamtale, og fikk et veldig bra inntrykk av behandlingen. Det jeg er usikker på er om jeg vil eller ikke. Jeg vil, men sykdommen er sterk og vil altså ikke.
Jeg vet jo hva jeg burde gjøre. Jeg burde dra til post 4, men hva er vitsen hvis man ikke har bestemt seg for å ta imot hjelp for å bli frisk? hva er vitsen hvis man ikke klarer å gi fra seg kontrollen? hva er vitsen hvis man ikke tørr å utfordre? hva er vitsen hvis man forsetter å lystre anoreksien og unngå å kjenne på følelser ved å gjøre tvangshandlinger.
Det er jo det jeg hele tiden gjør. unngår følelsene og angsten, flykter fra dem, legger lokk på dem.
Jeg er redd for å kjenne på følelsene mine, jeg er redd for angsten.
Men det er jo nettopp der kilden ligger og det er det jeg må jobbe med, og når man har angst for det man skal jobbe med er det jammen ikke lett å helhjertet gå inn for å jobbe med det.

Det er så mange ting jeg har lyst å finne svar på, jeg har så mye spørsmål, men enda så få svar. jeg har så mye jeg må jobbe med, men har ingen verktøy. Det kan jeg få, jeg har muligheten. Men hvorfor skal det være så inmarri vanskelig å bestemme seg? Jeg vil jo bli friskere. Jeg vil jo bli fri.

Dumme anoreksi. til helvete med deg. Du skaper bare løgner og gift i hodet mitt. Jeg vil ikke ha deg!
~Frida~

10 kommentarer:

  1. Ja, forbannede sykdom!

    SvarSlett
  2. Du har det vanskelig nå Frida, jeg kjenner meg igjen. Det er ikke enkelt å gi slipp for deg, når anoreksien er så sterk.
    Men for bare få dager dager siden, hadde du allerede tatt et valg om å dra på post 4, ikke la den sjansen gå fra deg. Gjør du det ,tror jeg du vil angre...
    Du skriver at du leter etter nøkkel, nøkkelen har du allerde i underbevisstheten din. Du må bare iverksette den i det bevisste og bruke den for alt den er verdt. Vri nøkkelen om.
    Før eller siden er du nødt til å kjenne og føle på det som er vondt, sammen med angsten. For om du hele tiden skyver dem vekk og legger lokk på dem, vil anoreksien aldri la deg være. Da vil uroen og tvangshandlinger, forsette å være en stor del av deg. Gi menneskene rundt din tillit, la de gi deg verktøyene du behøver for å komme deg videre. Du er sterk og motivert, men det som holder deg tilbake tror jeg er redselen,usikkerheten for det ukjente.
    Ikke tvil på deg selv, tro på deg selv!
    Varme tanker

    SvarSlett
  3. Men hva er vitsen men å la være? Hva er vitsen med å la sykdommen bestemme?

    SvarSlett
    Svar
    1. godt spørsmål. Jeg er vel bare veldig ambivalent og sykdommen er sterk nå.

      Slett
  4. Nei nå må du altså ikke begynne sånn på det viset her igjen !!!!!!!
    Har du ikke lært NOE av det du har gått gjennom?
    Jeg er veldig positivt innstilt til deg og liker deg godt. Men nå må du jammen ta deg sammen altså!

    SvarSlett
  5. Trenger en nøkkel? Nøkkelen er å ta i mot hjelp. Slipp kontrollen. Du vet ikke alt best selv.... Hadde du visst best selv hadde du ikke vært der du er og måttet bli fratatt kontroll over deg selv! Vær ydmyk og glad for den hjelpen du kan få og for at andre KAN hjelpe deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg vet det så inderlig godt. Men det er det som er så vanskelig. å gi slipp og taimot hjelp.

      Slett
    2. Det forstår jeg. Og respkterer.. Men prøv likevel, hver dag med seier er enda en positiv dag frem mot det livet du ønsker deg :)

      Slett
  6. Stå på Frida. Ikke gi opp nå! Kjemp for deg selv og livet ditt. Klem

    SvarSlett

gode ord dør sist