mandag 6. februar 2012

puslespillet og virkeligheten - fra virkeligheten, fra et sårt hjerte

Det har vært en vanskelig dag i dag. Mye motstand fra anoreksien, mange tanker surrer rundt i et forvirret hode. Vektoppgangen er fortsatt rask. Det gir meg litt panikk. Jeg er nå på samme vekt som før jeg fikk omgangsyke. Det virker som vekta bare skyter i været. Jeg har hatt veldig behov for kontroll i hele dag. Ikke nødvendigvis bare pga vektoppgangen, men også fordi jeg har så utrolig mye følelser som er mye sterkere enn jeg er vant til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dem. De er så sterke. Jeg tror det henger sammen med at jeg får en del åpenbaringer, brikker begynner å falle på plass og jeg ser helhet og sammenhenger i ting som har skjedd tidligere i livet mitt, som igjen gir nye følelser.
Følelsene er så ekte. Jeg har vært vant til å bare undertrykke følelsene å få de ut gjennom spiseforstyrrelsen, selvskadingen eller rett og slett flykte fra dem. Jeg har lurt meg selv i mange mange år. Nå kommer følelsene, og de er sterke. Jeg er både sint, forvirret, lettet, redd og trist på en gang.
Poenget mitt er at jeg ikke har kjent på følelser før, og nå er jeg i stand til at følelsene kommer, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle dem. foreløbig skriver jeg VELDIG MYE i dagboka, gjennomfører en del tvangshandlinger som jeg tror hjelper(lurer meg selv, i know it), prøver å snakke med personalet + at jeg får noen medisiner til å hjelpe meg litt.
Men jeg har mest lyst til å gå tilbake til det kjente trygge mønsteret. Jeg lengter sånn etter å ha kontroll, føle ro, kjenne meg trygg. Jeg svever over bakken og finner ikke fotfeste. Jeg har angst.
Men jeg gjør som jeg bestemte meg for, fullføre måltidene uansett. Ingen sonde her i gården lenger nei.
Jeg trøster meg med at det vil bli verdt det, men noen ganger klarer jeg ikke å tro på det. For det er det jeg har blitt fortalt i sju år nå. Jeg vet det er jeg som må gjøre endringene og ta valgene, og det gjør jeg også. Jeg jobber knallhardt og gjør så godt jeg kan, men innimellom bryter anoreksien og de destruktive tankene og destruktive planene og løsningene gjennom.
Fks. middagen er vanskelig for meg, og når jeg sitter å tvinger i meg maten, og samtidig sitter å hører på anoreksien som brøler inni hodet mitt at jeg er skitten, svak, uren, fæl og ekkel, klarer jeg ikke annet enn å trøste meg med tanken om at "slapp av, jeg kan bare slanke meg igjen" "Jeg får kontrollen tilbake igjen, og snart får jeg bestemme selv". Så gjennomfører jeg tvangshandlingene etterpå, som demper angsten litt. Det er begrenset hva man kan gjøre på intensiven her, men i mitt tilfelle er det å gå hundre ganger rundt sengen og ta en røyk etterpå. Da har jeg lystret og får litt mer ro. Men så blir jeg trist, for jeg vet at det jeg nettopp gjorde, var å nok en gang gi etter for anoreksien, istede for å kjempe.
Jeg klarer å eksponere i små mengder noen ganger, men det er ikke så ofte nå. Jeg må få ut følelsene og angsten på en måte. Jeg klarer bare ikke å gi slipp på kontrollen, når jeg fortsatt har så mange ufriske og anorektiske tanker. For de er der, og jeg vet jeg kan jobbe med dem. Men jeg velger som oftest å utsette det. Jeg venter bare på at det skal bli bedre. Det er jeg som må gjøre endringene, det vet jeg veldig godt. Ingen kan kjempe for meg. Men det er bare at det er så mye for meg akkurat nå. Jeg klarer ikke å takle alt. Jeg må gjøre noe for å roe meg ned, for å overleve.

Dette med at jeg begynner å se helheten i ting, er veldig sterkt for meg. Jeg ser virkeligheten. I natt skrev jeg fem sider om alt jeg opplevde oppgjennom barndommen. Jeg ser hva det har gjort med meg.
Så ser jeg sammenhenger og hvorfor jeg ble syk. Det gjør vondt å tenke på. For alle disse tingene var såppas vanskelig for meg at at jeg rett og slett sluttet å kjenne på følelser. Jeg stengte det inne. Det var veldig mange små hendelser som var så urettferdig og uheldige for meg, og som jeg nå ser ikke var min skyld. Men jeg husker hvordan jeg følte det der og da. Jeg trodde alltid at jeg ikke var bra nok eller at alt var min feil. Jeg trodde at jeg måtte forandre meg for å bli bra nok. Slanking ble resultatet. Som 11-åring begynte jeg å slanke meg. Jeg var perfeksjonist, hadde behov for at alle rundt meg hadde det bra, følte at jeg hadde ansvar for alt, ville være best i alt, ville gjøre ting perfekt allerede fra jeg var fem år gammel. Når jeg møtte motstand på noen måte, trodde jeg alltid at det var meg det var noe galt med. Da måtte jeg bare bli flinkere. Men på et tidspunkt ble det nok. Jeg følte at jeg ikke strakk til i alt jeg ville(som var ALT). Jeg var aldri flink nok på skolen, jeg var aldri pen nok, jeg var aldri snill nok mot ulike personer, jeg var aldri god nok på håndballbanen, Jeg var aldri populær nok. Jeg var aldri god nok , FØLTE JEG. Dette var i mine øyner. Men etterhvert som slankingen begynte, sluttet jeg å bry meg. Jeg fikk dekket behovet mitt i rusfølelsen av å se vekten gå ned, kroppen bli mindre. Men ting sluttet ikke å skje rundt meg. Jeg følte fortsatt at jeg måtte være flinkest, men jeg ble bare svakere og svakere.
Det resulterte i at jeg bare slanket meg mer og mer. Jeg forsvant mer og mer. På et tidspunkt var jeg døden nær, og ingen skjønte noe. Hvor ble det av Frida? Frida var borte.

Jeg gråter nå, for det gjør så vondt. Jeg vet at noen av de som leser dette føler skyld nå, men jeg vil ikke at dere skal føle skyld. Jeg var allerede et offer siden jeg var lita, og ingen viste hvordan noe sånt kunne skje med et så livsglad menneske. Det er vondt å innse det, men slik er det bare. Jeg prøver å gå videre. Men det er vanskelig å gi slipp.

Jeg ble borte. Jeg ble revet bort fra virkeligheten. Sykehus og en spiseforstyrret verden var min skjebne videre. Jeg har vært nummen og ikke kjent følelser siden jeg var bittelita jente. Men jeg husker situasjonene, og jeg er sint og forbannet på enkelte ting. Mye kunne vært gjort annerledes. Men jeg må gå videre. Verden har gått videre mens jeg har vært i min verden. Nå må jeg også gå videre, og da må jeg gi slipp. For å gi slipp må jeg få ut dette, alle følelsene rundt det. Det må til for at puslespillet mitt skal bli ferdig, slik at jeg kan begynne å jobbe mot å bli frisk. Dette er noe av det jeg har snakket om. Alle drømmene som har gjort at jeg har kommet frem til denne konklusjonen. Og jeg har begynt å føle ting igjen. Jeg er i virkeligheten igjen. Det skremmer meg. For hvem er jeg i virkeligheten her uten spiseforstyrrelsen? Hvem er jeg i denne virkeligheten uten å være den jenta før jeg fikk anoreksi?
Hvem er egentlig Frida?

Jeg må begynne på nytt. Jeg må gi slipp. Følelsene begynner å komme, og de er vanvittig sterke.
En ny grunnmur må bygges. Og jeg må lære meg å eksistere i denne virkeligheten. En ny verden.
Virkeligheten. Den er skummel, men det er den jeg må møte hvis jeg noen gang skal finne ut hvem Frida egentlig er. Det er den veien  jeg må gå hvis jeg skal oppnå alt jeg vil i livet.

For Frida vil jo være Frida. Jeg vil jo være meg. Men hvem er jeg?
~Frida~

16 kommentarer:

  1. Det er ikke så mye å si til det du skriver.... Men hvis du har opplevd så fryktelige ting i barndommen din som har ødelagt livet ditt slik du skriver, så synes jeg du må snakke GRUNDIG med psykologen(e) om dette. Og få hjelp til å face tingene, bearbeide minnene og nøytralisere det som plager deg. Ikke dempe smerten ved å pine og straffe deg selv. Er det noen ide å fortelle foreldrene dine hva det er? I så fall synes jeg du skal gjøre det. Det virker som de bryr seg. Vis dem den tilliten.... Jeg mener ikke bagatellisere det du forteller på noen måte. Men jeg tror mange, kanskje de aller aller fleste har vonde minner fra barndommen. Men vi kan ikke la vonde minner begrave oss som mennesker. Vi må gå videre. Med eller uten profesjonell hjelp. Kanskje langt flere hadde trengt profesjonell hjelp til å bearbeide minnene om barndommen og tenårene, men det er en annen sak. Ditt liv er ditt liv, og som du selv skriver, det er bare du som kan velge.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tilbakemeldingen. Setter pris på din ærlighet. De tingene jeg har opplevd er foreldrene mine klar over. behandlerne også.
      Men det er ikke før nå jeg har fått noe følelser fram rundt det hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg jobber med det, og har gjort det de siste månedene med psykologen. Det har gått greit fordi jeg har liksom bare kunne fortalt om alle tingene, men nå i det siste har følelsene rundt det kommet.
      Jeg jobber med det nå også, men det er vanskelig å jobbe med vanskelige ting når man ikke har de riktige verktøyene. Det er de jeg føler jeg ikke klarer å bruke. Jeg prøver å bruke friske verktøy, men det er ikke alltid lett når man i så mange år har brukt syke.

      Men du har så rett i alt du skriver. Takk

      Slett
    2. Ps. jeg ble glad for at du hadde en positiv opplevelse av det jeg skrev, det var veldig hyggelig. Takk..) Så bra du får snakket deg gjennom ting og kan snakke fritt om det som er og har vært vondt og vanskelig. Det ligger mye sprengkraft i å fortelle sannheten, bryte gamle mønstre og slippe ting fram. Sannheten setter fri den! Jeg forstår dette med å ikke ha verktøy, få til det som er, event ikke mestre de hjelpemidlene du har fått. Du vil finne din vei. I mørket. Gjennom mørket. Og da får du det godt. Men du må våge si farvel til SF og velge den bort. Den har jo ikke bragt deg annet enn sorg og mørke, forsinkelser og isolasjon fra det livet du kunne ha levd til fulle. Du kunne blomstret som en rose. Du er vakker og ung og har livet foran deg. Verden ligger åpen for deg. Det er bare å gå ut i den. Men da må du veie nok til å fungere kognitivt. Til ikke å pine kroppen din halvt til døde av sult. For da stopper alle evner opp, samme hva det er. Bli Frida. Identifiser deg med Frida. Ikke la Frida bli en du omtaler i 3.dje person. Ta tibake deg selv. Du er ikke forhekset heller! :) Det er Frida du er født til å bli. Navnet Frida kommer av "fryd". Det er vel fint å ta med på veien. Mitt navn betyr "den lysende" Etter at jeg nesten døde av sorg, begynte jeg å kjenne det lyset. Inni meg. Sorgen og erfaringen og det beinharde arbeidet jeg måtte gjennom med det, er det sterkeste jeg har opplevd. Det gir meg en unik erfaringsbakgrunn i møte med andre mennesker (selv om jeg ikke er sykepleier :) Til slutt var sorgen borte og erfaringen blitt transformert til en gave. En unik og sjelden gave fordi det jeg opplevde var så ekstremt- for meg. Jeg tror at også dine opplevelser vil bli til gavn og glede for deg. Vær så sterk du kan. Ha tror på deg selv. Men ikke jag etter det perfekte. Det eneste perfekte i verden er blomstene på et kirsebærtre. Eller en rose. Eller vårens syriner. En murrende katt. Naturen er rausere slik. Vi mennesker har ikke samme iboende evne til ro. Vi tar ikke i mot hjelp, vi tror vi vet alt best. Vi tør ikke ta imot og "go with the flow" og vi tror at det ikke finnes noen nåde. Nåden er der. På de glassklare dagene, da alt flyter lett, da verden er enkel og alt føles som et er omsluttet av harmoni. Dagene vi mestrer det vi skal og må. Dagene vi fungerer og gjør vårt beste. Det finnes en himmel. Og det finnes et liv FØR døden. Ta vare på deg selv. Fortsett å være målrettet og positiv. Du kommer ikke til å tape. Du kommer aldri livet til å tape. Du kommer til å vinne. Og det er jeg lykkelig for! <3 LOVE

      Slett
    3. @du har så rett. Tusen takk for at du støtter meg og gir en så reflektert tilbakemelding. Det får meg til å tenke grundigere gjennom ting som jeg vet innerst inn. Det forsterker vertfall de friske tankene. Takk :)

      Og ikke minst takk for at du deler egne erfaringer. Det var virkelig sterkt å lese. Håper du har det bedre nå og at du forstatt skinner. Det er jeg sikker på at du har fortjent :)
      klem

      Slett
  2. Når man jobber seg mot en friskere tilværelse, så dukker det opp mange vonde følelser. Ting du har glemt, og gjemt. Nå må du få hjelp til å klare å håndtere dem, og få nye måter å komme gjennom dem på. Det er ikke bare bare, det vet jeg alt om. Men nå som du klarer å kjenne på følelsene dine, så er du noen skritt på vei Frida. Nå gjelder det å bite sammen tennene og jobbe videre. Lykke til :)

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen takk Laila. Det skal jeg prøve å gjøre.
      Klem tilbake

      Slett
  3. Beundrer deg virkelig Frida og jeg har troen på at du kommer til å klare det!<3 Masse lykke til videre!<3

    SvarSlett
  4. Følelser er veldige vanskelige greier... Sliter med mine egne for tiden også og det tar på.

    Sammenhenger er veldig viktig for å komme videre sier de, men det gjør ikke noe mindre vondt av den grunn.

    *legger igjen en drøss med klemmer til tøffe deg*

    SvarSlett
    Svar
    1. ja, du har så rett.
      Men man må gjennom det for å kunne gå videre som du sier.
      klemmer tilbake <3

      Slett
  5. Deltok kjæresten din på UKM i Agdenes? Så bilde av en som het Lars i lokalavisa og han uttalte at kjæresten hans egentlig skulle vært der, men var syk og i behandling. Tenkte med en gang på deg da jeg leste det. Hvis det er deg det er snakk om, vil jeg bare si at du er utrolig heldig som har en så omtenksom og snill kjæreste som dedikerer en egen sang til deg og generelt virker veldig støttende :) Stå på Frida!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, det var min Lars du så i avisa:) Jeg er superheldig. Han var fantastisk på scenen. Han sang sangen for meg på østmarka på lørdag. Fikk en ekstra konsert, og det var kjemperørende og sterkt. Love him <3

      Slett
  6. Frida,du ER på riktig vei.Smerten vil etterhvert bli mindre når følelsene slipper ut. Det er ubeskrivelig viktig å finne ut hva som har vært problemet/ene og å jobbe seg igjennom dem.Etterhvert vil du finne fram til den ekte Frida og lære å godta at du er den du er.Ønsker deg fortsatt lykke til på vegen <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Jeg håper du har rett. Eller jeg tror nok du har det.
      Takk for tilbakemeldingen <3

      Slett
  7. Kom bare på et ordtak som jeg syntes passet:"Life is not about finding yourself,but creating yourself"
    Husk det Frida, du har styrken til å skape deg selv, og med søtte fra familie/venner kommer du til å klare det.
    Du er strek, det ser man ved at du klarer å åpne deg så mye på en blogg. Det krever styrke! Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Wow, tusen takk for sitatet. Det sier mer enn tusen ord.
      Takk for både støtte, sitat og ros <3

      Slett

gode ord dør sist