onsdag 14. mars 2012

dag 2 på spesialpost 4

Dette har vært en tøff dag også. Men jeg er litt tryggere i dag enn i går, og det er jo bra.
angsten er der og tømmer meg for krefter til å kjempe hardt enda, men jeg prøver så godt jeg kan. mer kan jeg ikke gjøre. Jeg har så mange mål og ting å jobbe for, så jeg skal få til dette til slutt.
Men jeg må gjøre som de sier her, ta en ting i gangen og gi meg selv tid til å bli trygg og kjent med ting.
ingen forventer at jeg skal klare alt med en gang. Det ville vært rart hvis jeg hadde det.

Jeg har vært alene på intensiven et halvt år nå, så bare det å være sosial er vanskelig. Men det er noe jeg må bruke tid på å bli igjen. Jeg er jo egentlig kjempe glad i å være sosial. Jeg er kjempesosial og har ingen problemer med det egentlig. Når jeg kom hit i går, fikk jeg en følelse av å komme til en skole. Det var så mange folk, høyt under taket, oppgaver, utfordringer og "lærere". Alt var nytt, og det tar jo litt tid før man blir kjent. ingen finner sin plass med en gang. Men det blir etterhvert.

Jeg lengter sånn etter den tryggheten nå. Jeg føler meg redd, ensom og full av angst. Jeg har mest lyst å bare dra hjem og legge meg under dyna og gråte. Jeg har mest lyst å ha noen av mine kjære her til å passe på meg, gi meg omsorg og stryke meg slik at jeg føler meg trygg. Men det finnes vel ingen plass i verden som kan få meg til å føle meg trygg på riktig måte nå, for nå har kampen begynt, og ubehaget er enormt. Jeg gjør så godt jeg kan, og prøver å si til meg selv at det vil bli bedre. Jeg har en plan fremover nå, og den SKAL følges. Selv om det er mye som stritter imot, er det mye som motiverer meg til å kjempe også.
for eksempel mine medpasienter. De er helt utrolige. når jeg ser hvordan de behersker å ta ansvar og kontroll over sykdommen sin, gir det meg håp. For jeg vet at de har vært der jeg er i dag også, alle sammen. og hvorfor skal ikke jeg også bli så sterk som de. vi jobber mot samme mål alle sammen, selv om vi er i ulike faser.

lengselen etter livet, kjæresten min, familie og venner er stort. Jeg gråter nå. Jeg gråter mye. Det er godt å gråte. smerten forsvinner litt. Jeg gjør noe som jeg aldri har gjort før. Jeg står i angsten og møter den. Jeg holder ut, fordi jeg vet det vil bli verdt det. Jeg vet at jeg en dag vil se tilbake på dette og smile, fordi jeg lever.

Jeg hadde også besøk av pappa i ettermiddag. Det var utrolig godt å møte han igjen. fikk litt mer trygghet da også. Vi dro til city lade så jeg fikk kjøpe meg litt koseklær. Det er godt å ha her.

Nå skal jeg ringe mine kjære og få litt friskt innputt, og motivasjon. Jeg savner dem slik. Så skal jeg prøve å sitte på stuen sammen med de andre etterpå. Det gikk bra i går, så det er bare å hoppe i det.

du er aldri alene om noe av det du gjør, med mindre du tenker at du er alene, noe som er en skremmende tanke for alle. når du vet at universets kraft svarer på hver eneste tanke du har, at det venter å står klart til å hjelpe deg å oppnå hva som helst, vil frykten din forsvinne


du har den mektigste allierte - universet - som har tilgang til energi overalt. ingenting kan stå i veien for det- det eneste du må gjøre er å tro.
~Frida~

3 kommentarer:

  1. "Det gikk bra i går, så det er bare å hoppe i det". U said it! :)
    I dag tror jeg du har gjort mange riktige steg. Jeg håper du kommer til å få kjenne på trygghet de nærmeste dagene når ting faller mer på plass og du blir kjent.

    SvarSlett
  2. D går riktig vei, Frida. Ingen tvil om d. Du er utrolig sterk. Gleder meg til å følge deg videre <3

    SvarSlett
  3. Jeg blir så glad på dine vegne Frida, du sier mange ting jeg aldri har hørt deg si før. Det finnes en vei ut av dette, og du har begynt å gå den.

    Tenker på deg hver dag, og er like spent vær gang jeg åpner bloggen din.

    Stå på videre <3

    SvarSlett

gode ord dør sist