fredag 6. april 2012

litt motløs

dagene er tunge. Angsten river meg i stykker. jeg har mest lyst å grave meg ned og bare få slippe alt dette.
smerten og følelsene er så vonde. Men likevel fortsetter jeg. jeg følger opplegget uansett hvor vondt det gjør. Angsten er konstant. Den er hele dagen. Men jeg står i den. og jeg overlever.
av og til gråter jeg. av og til er pusten ikke til å finne. av og til kobles jeg ut i anfall.
Men likevel fortsetter jeg.

I dag fikk jeg anfall under kveldsmaten. Rett etter kveldsmaten gikk jeg likevel og fullførte måltidet. Jeg må fullføre. Jeg må tvinge meg selv. Jeg husker lite fra kveldsmaten. Jeg vet bare at jeg fullførte.

Det er vanskelig å akseptere. Nå skal vekten opp. Jeg står å ser meg i speilet, gråter over grammene som sakte legger på seg. Jeg vet det må til. Men det gjør vondt. Det er følelser i hvert et gram.

Jeg klarer utrolig mye nå sier de til meg. Jeg gjør alt som jeg skal, men  likevel klarer jeg ikke å følge mestring. Det gjør bare vondt. Angsten gnager sånn.
Jeg prøver å se fremover. At jeg skal bli frisk, og at jeg gjør alt som skal til for å bli det nå. Men likevel er det så vanskelig å se fremover, når man kjemper mot en sykdom som svartmaler alt.

Det blir bedre. alle sier det. når jeg blir litt friskere vil tankene bli friskere og depresjonen avta litt. angsten vil jeg lære å håndtere. Men nå føler jeg meg så sliten. Jeg er så lei. Jeg skulle ønske målstreken var like i nærheten. kampen har så vidt begynt. Det gjør meg litt motløs. Men det umulige er mulig, er det ikke det man sier?

Ellers fikk jeg et overaskende besøk på døren i dag. En fast bloggleser som jeg har fått et godt forhold til kom med en liten påskehilsen til meg. Jeg ble så glad. Det var virkelig snilt gjort. Jeg fikk en søt bamse, en engel til å passe på meg og et koselig påskekort. Det satte jeg virkelig pris på. Tusen takk Anita <3

Ellers har kjæresten min vært på besøk i dag. det var godt å se han igjen. Jeg fikk skikkelig lyst å ta frem gitaren igjen og teste stemmen. Så vi sang gjennom hele besøket. Angsten var der, men jeg sang så sterkt at jeg sang ut angsten. Så sang min kjære litt for meg etterpå. Det var kjempekoslig.

Jeg kommer meg gjennom dagene på et vis. Det må bli bedre snart. Jeg har det ikke godt.
Men jeg fortsetter, for jeg vet det vil bli verdt det.
~Frida~

10 kommentarer:

  1. Med all respekt for deg: Jeg forstår at det er vanskelig, at det er vondt. Likevel er det fantastisk fint å lese dette. For du viser den enorme kraften og viljen din i dette. At du bruker den til å redde deg selv og livet ditt. Du viser at du har valgt rett vei. Og at du går den veien og tar dette valget helt bevisst. Samme hvor vanskelig det føles. Jeg er veldig imponert over deg nå <3 Klem

    SvarSlett
  2. Du aner ikke hvor stolt jeg ble når jeg leste dette, Frida! Det at du kjemper så hardt, og er så målbevisst, det gjør meg så inderlig stolt! Du har virkelig den rette innstillingen, og det er det som skal til for å nå målet du har satt deg!

    Jeg skjønner så utrolig godt at det er vanskelig å følge planen, men du gjør det, og det er det som er så innmari bra! Du gir deg ikke, uansett hvor vanskelig kampen er..
    Jeg kjenner at jeg blir glad når jeg leser at folk gleder deg med besøk! At Anita kom på besøk, og i tillegg hadde med en gave, var så utrolig snilt gjort! Og at kjæresten din kom på besøk, og ville bruke tid sammen med deg - det er helt fantastisk! Og at sangen fikk angsten til å lette, er så inderlig bra!

    Du har så mye godt å kjempe for, Frida! Du er en vakker og unik skatt - en verdifull skatt! En skatt verden ikke har råd til å miste! En skatt som gjør verden fullstendig komplett! Verden trenger deg, Frida - verden trenger deg!
    Jeg heier på deg, søteste - jeg heier på deg!<3

    SvarSlett
  3. Kjære Frida.
    Det var så godt å få gitt deg en god klem i dag,og kommer gjerne innom med flere:)Men jeg ser i øynene dine at du er sliten,og det har du lov til å være.Den jobben du gjør er jo tross alt en 24 timer's jobb.Men du gjør den,og det krever enormt med styrke.Selv om du føler deg svak,så har du en indre styrke som en bjørn.Det er styrken og viljen til å leve.Anfallene dine vil jeg tro skyldes at anoreksien prøver å gjøre alt den kan for å få deg til å la være å spise,for det er det siste den vil.Da mister den kontrollen,og kontroll er jo hovedessensen i anoreksien.Du vil nok oppleve at angsten vil bli redusert etterhvert som dagene går,og tankene blir klarere.Og du vil også komme dit at du tillater deg å føle glede over å utfordre anoreksien.I mine sykeste perioder,da jeg var under behandling,greide jeg etter hvert å tenke"ett poeng til meg"eller "jeg vant denne gang"når jeg fullførte måltider eller andre angstfremkallende situasjoner.Jeg "snakket" med anoreksien,og ba den om å dra til h......,og at jeg ikke ville ha den i mitt liv lengre.Det får du også til,når du er klar for det.
    Håper vi sees om ikke så lenge,så bare ta kontakt vennen:)

    Klemmer og LOL<3

    SvarSlett
  4. med denne styrken og pågangsmot, skapes håp hos en annen sjel der ute. alt er mulig, bare man vil det nok. jeg legger ut en utfordring til alle som leser blogen din; vi møtes opp utenfor østmarka den dagen du er frisk, og så heiser vi frida i flaggstanga:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg blir gjerne med......:D

      Slett
    2. Er det ikke bedre å heise FLAGGET for Frida i stedet? :)) Mens de fremmøtte spiller en fanfare (egenkomponert) og hiver henne sånn "på gullstol-aktig" opp i luften slik man ser på film....:))

      Slett
  5. stolt av deg fine du<3<3<3<3
    Love,Ann Iren

    SvarSlett
  6. Stolt av deg Frida vennen <3

    Sender over en styrke klem eller to :)<3

    SvarSlett
  7. Du må ha en fantastisk livsoppgave der framme et sted, i livet ditt, sammen med kjæresten din. Du har overlevd så mange tilbakeslag, kroppen din har vært skrapet for livsmuligheter - men du har kjempet deg gjennom, fulgt planen - det finnes ikke tvil i mitt hjerte, du vinner kampen med den mentale innstillingen du skriver om her :-) Stå på Frida, neste påske er du på Oppdal :-))

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med sistnevnte her, det er så sant. Din mentale innstilling er HELT FANTASTISK NÅ!!

      Slett

gode ord dør sist