onsdag 14. november 2012

en såret jente

først og fremst vil jeg si tusen takk for all støtte i dag. Jeg setter pris på all støtte og all kritikk. litt tøft å lese noe av tilbakemeldingene, men jeg hører på dere sier folkens. av den grunn føler jeg at jeg kanskje ikke har gjort meg godt nok forstått. så jeg tenkte å prøve å utdype mer. Jeg vil først og fremst understreke at jeg ØNSKER å bli frisk. dere blogglesere har fulgt meg lenge nå, både gjennom oppturer og nedturer. Som mange av dere sikkert vet er spiseforstyrrelser en komplisert sykdom, og ikke minst vanskelige å bli frisk fra. mange har stått som spørsmålstegn å lurt på hva det er som har hindret meg så drastisk til å bli frisk når jeg har fått et behandlingsopplegg foran meg, for ja, det har vært mye hjelp å få, og jeg er kjempeglad for det. Men som jeg har sagt tidligere har jeg gått på vegg etter vegg eller flyktet når følelsene har meldt seg på. hva er grunnen til dette? Det er det vi har funnet ut av den siste måneden. Hvorfor jeg alltid flykter. alltid.
Jeg har hatt så mange hjelpende hender, men jeg har aldri klart å nå dem.
for å sette noen bilder på ting, har jeg i åtte år hatt symptomer som har vært mine ventiler for følelser.
Det har vært destruktive ventiler som spiseforstyrrelser(bulimi og anoreksi), selvskading osv.
Det har alltid vært veldig fokus på det fysiske, siden jeg hele tiden har hatt fysisk sykdom. Av og til har jeg blitt behandlet psykisk, men aldri noe mye. Behandlerne mine har vært redd for å vekke grusomme følelser hos meg. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ha "kontroll" på følelsene mine ved å bruke de destruktive ventilene, og alltid nektet hvis jeg måtte noe annet. altså jeg har ikke vært tilgjengelig for behandling psykisk. Vi  har aldri gått inn i kjernen av problemene mine. ingen har turt å nærme seg den. Men jeg vet at inni kjernen av problemene mine gjemmer det seg ei lita jente som har blitt utsatt for en del grusomme ting som aldri skulle hendt. en traumatisert jente som er fanget i sine mange års følelsesballer. Ingen har noensinne gitt henne nok trygghet til å prøve å løsne opp i noen knuter for å kunne finne friheten ut.
Jeg har brukt den siste måneden sammen med en psykolog som jeg virkelig har god relasjon og tone med og som jeg føler meg trygg med og kan åpne meg til. Vi har snakket om absolutt alt, og det har vært utrolig godt. Jeg har delt ting jeg aldri har klart å dele før. Det er den sårede jenta som snakker. Hun snakker og snakker om alt som gjør så vondt. Hun snakker og snakker slik at tråene løsner en etter en. Samtidig legger vi brikkene mer på plass ved å gå tilbake i fortiden. Jeg prøver ubevisst å hele tiden holde avstand til det lille barnet i meg som har så mange traumer og sår. Det gjør jeg ved å bruke spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. hver gang jeg nærmer meg følelser som i det hele tatt kan nærme meg den lille jentas sår blir det for vanskelig. Det trigger så mange vonde følelser i meg at jeg flykter. både bevisst og ubevisst. Det er derfor det har vært så vanskelig å bli frisk. Jeg flykter hele tiden.
Men da må det vel gå bra hvis jeg virkelig står på og jobber for å bli frisk tenker sikkert mange?
Jo, Det er logisk å tenke slik. Men hva når hjernen og kroppen automatisk kobler ut i dissosiasjon og psykogene anfall når jeg overgår min mentaliseringsevne og øker spenningsnivået over min lunte?
Da har jo ikke jeg noe kontroll. Underbevisstheten klarer ikke å jobbe med ting. Det blir for vanskelig.
Men jeg vil jo bli frisk. Det som hele tiden har hindret meg er denne såkaldte dissosiasjonen. Det blir ventilen for følelsene når jeg prøver å tette igjen de andre destruktive handlingene.
Så hva gjør vi da?
Vel, vi må finne andre måter å nå inn til den sårede jenta. Vi må tenke affektregulering på et annet plan. Vi må bruke fysiske måter å jobbe med det psykiske på. Vi må tenke ressursinstallasjon og finne nye verktøy til å nå inn til kjernefølelsene på. Sårene må behandles for at jeg skal bli frisk. Det er jeg i god gang med her på DPS´n nå.

Vi ser nå at det står et stort hinder foran meg til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg må jobbe med det også. Det kalles dissosiativ lidelse. dere finner litt informasjon om det på linken.
Det handler i bunn og grunn om at hjernen kobler ut når den når den lunten jeg snakket om i sta. Den takler ikke å jobbe meg det rett og slett, så den kobler like gjerne av, og i mitt tilfelle vil det si anfall, angst, fjernhet, dissosiasjon,.. ja, jeg kobler rett og slett ut.

Det føles veldig godt å få oppklart i det. Det som hindrer meg i å bli frisk liksom. Samtidig er det kjipt å tenke på at det har vært der så lenge at det har tatt mye tid og krefter uten at vi har visst at det har vært der. Jeg har som sagt bare fått behandling for symptomene. Nå sier et nytt symptom klart i fra at jenta på innsiden av det indre fengselet må bli hørt. Hun føler seg knust og ødelagt.

Da er det ikke akkurat lønnsomt å få høre at man er ødelagt. At man ikke kan bli frisk. At man er knust.
Men det gir alltids håp når NOEN forteller meg at det finnes håp. Det går ann å bli frisk.
Det er bare å finne den rette måten å behandle på. Mange ting er prøvd, men mange ting er også uprøvd. Jeg holder fokus mot målene mine og stoler på alle rundt meg som heier på meg og viser vei.

Når det gjelder media ønsker jeg å formidle at dette har to grunner. Den ene er for min egen del. for å finne noen som kan hjelpe. Samtidig vet jeg at det sitter mange små slike jenter gjemt langt inne i fangede kropper der ute som roper etter hjelp. Noe må gjøres når de ikke passer inn i behandlingsløpene. De kan ikke bare bli gidd opp av den grunn. Den grunnen holder ikke, og jeg er virkelig villig til å kjempe for det. Det er mange der ute som fortjener å få et godt liv, og som virkelig prøver alt de kan å tilpasse seg de A4- behandlingene som finnes. Noe må gjøres når det ikke går. Vi må få hjelp vi også. Her er det stor forbedringspotensiale. Derfor kan jeg med glede dele at budskapet mitt trolig blir hørt der ute.

Takk.
~Frida~

15 kommentarer:

  1. Selv om det kan virke sånn, så er denne kommentaren ikke ment å være frekk eller ufin, men jeg vil dele mine erfaringer. (Bare så det er sagt liksom). Jeg har selv slitt med et traume i 15 år, som jeg ALDRI har delt med noen, før i mars/april i år. Jeg har alltid skjøvet minnene vekk, alltid brukt de mestringsstrategiene jeg kan best (maten). LIKEVEL så gjorde jeg det jeg kunne da jeg var innlagt, uansett hvilke tanker som dukket opp, og hvilke følelser som ble satt i sving. Å jobbe med å redusere symptomene er også en del av jobbingen mot å bli friskere, for man må faktisk oppleve at det ikke er farlig å unngå å bruke de mestringsstrategiene man alltid har brukt. Man dør ikke selv om man spiser en skive brød (eller mat i det hele tatt), man dør ikke om klarer å la være å selvskade osv.
    Selv om vi (du og jeg) jobber med bakenforliggende årsaker, så vil ikke symptomtrykket bare sånn plutselig forsvinne, det MÅ jobbes med det også. Om du ikke klarer å bli alle helt, så er reduksjon bedre enn ingenting. Små skritt Frida, og du må VÅGE, i første omgang. "Face your fear" you know :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Psykiatrien er ingen eksakt vitenskap, dessverre. Selv om man har slitt med spiseforstyrrelser i hundre år og gått gjennom alle tenkelige traumer, og blitt frisk som en fisk, kan man ikke forstå et annet menneskes reaksjoner og sykdomsforløp eller vite hva som vil gjøre vedkommende frisk. Du gjorde det du kunne da du var innlagt, Frida gjør det hun kan. Hun er ikke dårligere fordi hun ikke klarer seg like bra, ble frisk like raskt, klarte å kaste tvangen på døren like kjapt (merk: sier ikke at det var lett for deg, men du skriver selv at du klarte å spise uansett hva slags tanker og følelser du fikk). Kanskje er Frida sykere, kanskje bare annerledes. "JEG fungerte slik i situasjon X, så da må ALLE klare å fungere slik i situasjon X" er ikke et holdbart argument.

      Jeg har registrert at enkelte i liker å sammenligne anoreksipasienter med kreftpasienter. Vel, noen kreftpasienter blir friske av cellegift, stråling og operasjoner, andre overlever ikke. Man må være innstilt på å ta i mot behandling, det er så, men psykens forsvarsmekanismer er ofte mer komplisert enn den mest utdannede og erfarne psykiater kan klare å finne ut av. Hver kropp og hver sykdom er unik. Frida er bare 19 år.

      Ikke ment som kritikk av deg, laipai, men en kommentar til din (og andres) kommentar. Du har nok et poeng i at både bakenforliggende årsaker og symptomer må jobbes med - man kan ikke ignorere en spiseforstyrrelse eller selvskading som er en hårsbredd fra å ta livet av en.

      Slett
    2. Viktig poeng du har...

      Og det vil vel gjerne (ihvertfall utifra egne og andres erfaringer) når man har en (alvorlig)dissosiativ lidelse, være ganske så umulig å "bestemme seg" for å ikke dissosiere i samme grad som man feks kan bestemme seg for å ikke kaste opp, ikke selvskade osv.

      Det betyr jo ikke at det ikke er noe som kan jobbes med, men det er kanskje ikke like "enkelt" å behandle som bevisste handlinger(om jeg kan kalle det det)som spiseforstyrrelsatferd /selvskading.

      Slett
  2. Kjempe flott forklart!
    Heia, heia, heia!!!
    Det er håp <3

    Madeleen

    SvarSlett
  3. Hei Frida <3 Jeg synes du er kjempetøff som står frem, og gir både sykdom og behandling et ansikt. D er ikke så lett for de som aldri har følt dette på kroppen selv å forstå hva som rører seg i hodet på syke mennesker. Man får bare trøste seg med at deres mangel på kunnskap forklarer deres reaksjoner. Alle vi som sliter klarer å sette oss inn i hvilket "helvete" (unnskyld uttrykket)du lever i. Jeg har selv både sett og opplevd ting som ikke er bra i psykiatrien. D er derfor på høy tid at sannheten kommer frem i media. Håper du vil skrive bok, Frida, og den dagen den kommer på markedet skal jeg være en av de første til å sikre meg din autograf. Stå på sterke Frida - jeg heier på deg. Stor varm klem - Gry <3

    SvarSlett
  4. Kjære vakre Frida <3
    Fint at du forklarer det på denne måten slik at det blir lettere å forstå for de som står utenfor. Det er ikke lett å forstå å sette seg inn i situasjonen du er i, det er heller ikke lett å finne de riktige ordene å si. Men du skal vite at jeg tenker på deg hver eneste dag. Det har jeg gjort siden første gang jeg møtte deg. Du er og forblir ei fantastisk nydelig jente! Blomsterpiken vet du. Jeg er ufattelig glad i deg, å jeg står fremdeles å heier på deg. Det kommer jeg alltid til å gjøre! Sender deg mange styrkeklemmer, vakre <3

    SvarSlett
  5. Kjære gode Frida.

    Jeg håper du skjønner at kommentaren jeg skrev på det innlegget ditt om media ikke var ment vondt, selv om det kanskje kunne virke litt hardt. Jeg ønsker deg alt godt, og jeg håper så inderlig at du skal kunne føle på frihet en gang. Dette vet jeg at du vet jeg tenker - og jeg regner egentlig med at du ikke oppfattet det jeg skrev som negativt.

    Tusen takk for et oppklarende og informativt innlegg. Dette innlegget tror jeg var svært viktig at du formulerte og publiserte for både deg selv, og oss rundt deg som bryr seg om deg, følger deg og leser bloggen din.

    Du er en så modig, sterk og god jente. Jeg vet du vil klare dette.
    Glad i deg. Mange klemmer <3

    SvarSlett
  6. Bra at du prøver å forklare litt Frida.
    MEn jeg føler fremdeles at det mangler svar på hva som gjør deg så annerledes enn andre pasienter med spiseforstyrrelser. Brutalt nok er ikke traumer "veldig spesielt", ei heler dissosiasjon, i kombinasjon med spiseforstyrrelser og/eller andre psykiske lidelser. Så for meg forklarer det fremdeles ikke hvorfor DIN situasjon er så veldig mye mer spesiell enn mange andre sin, som har respondert positivt på behandling, til tross for sammensatt sykdomsbilde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nok ikke Frida som har funnet ut at hun er så spesiell. Jeg tør tippe at det er behandlere som har sagt det til/om henne. 30 innleggelser taler også sitt tydelige språk. Det er unødvendig for oss som lesere å vite hva som skjer når Frida dissosierer, hva hun har opplevd og hvordan hun skader seg. Jeg kan til en viss grad forstå nysgjerrigheten, men enkelte ganger er den direkte pervers, (selv)destruktiv og/eller ondskapsfull.

      Det er ikke nødvendigvis hjelpsomt å prøve å forklare Frida at hun ikke er så spesiell, selv om det sikkert kan være godt og viktig for henne å høre det også. Men, faktumet er at hun IKKE har respondert positivt på behandlingen. Det gjør henne åpenbart annerledes enn de som har gjort det i den forstand at hun har trengt noe annet/mer.

      Og nei, kanskje har hun ikke vært helt klar for å gi slipp på spiseforstyrrelsen, men det er neppe noe hun har vært i stand til å se og forstå. Den menneskelige psyke er fryktelig komplisert. Om man så har slitt med spiseforstyrrelser osv i hundre år og opplevd alle traumer som er å oppleve, kan man ikke nødvendigvis forutsi og forstå et annets menneske sykdom.

      Slett
    2. Hva som gjør Frida så annerledes enn andre pasienter med ditten og datten osv?
      -Hun er frida*
      *Ikke alle andre pasienter. Ett individ som er unikt på sin måte.

      Svært få sykdommer fremtrer identisk hos pas.x som hos pas.y, så synes det blir for dumt å sammenligne sånn som anonym #1 gjør

      Slett
  7. Altså, så lenge Frida ikke responderer på behandlingen, så må man jo si seg enig i at hun er behandlingsresistent....

    det hjelper fint lite å jobbe med bakenforliggende årsaker når vekten er så lav, for da fungerer ikke hjernen, så i første omgang så må Frida samarbeide om å gå opp i vekt!

    SvarSlett
  8. Klart symptomene må behandles, all den tid de i seg selv kan være dødelige..
    MEN så lenge den bakenforliggende årsaken IKKE behandles, blir ikke symptomtrykket nødvendigvis noe bedre. Ikke når Frida er dissosiativ.. Det er veldig vanskelig å få bukt med dissosiasjon uten å gå inn i traumehistorien, og det er enda verre å bli kvitt andre symptomer uten å ha bukt med disossiasjonen..
    Stå på du , Frida.
    Og kjempebra med den avisartikkelen.

    SvarSlett
  9. men man kan ikke gjemme seg bak en disossiasjon diagnose. man må jo gjøre en real jobb fordi om! man må stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Man kan ikke gjemme seg bak noen diagnoser. Men fakta er at en dissosiasjons-diagnose motarbeider enn selv. Og for å få bukt med den må man inn på traumene. Så etter min mening burde også traumene vært jobbet med tidligere, ikke i stedet for symptomene, men i tillegg til symptomene.

      Slett
    2. For å kunne jobbe med traumer,må man være kognitivt deltagende,noe som er svært vanskelig når man er så lav i vekt som Frida.Dårlig hukommelse,konsentrasjon og det at man har en klart nedsatt allmentilstand,gjør at det er kontraindisert(at det ikke skal gjøres)Hvis dette er til stede får man ikke særlig utbytta av å jobbe med traumene.Da må man være fokusert,konsentrert og huske hva man har pratet om.Psykologer og psykiatere som jobber med traumeterapier fast bestemt på at slik skal det være.Kanskje det er enkelte unntak fra den regelen?Stoler uansett mest på hva erfarne traumeeksperter mener.

      Slett

gode ord dør sist