torsdag 28. november 2013

kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.
11 år, spiseforstyrret og fanget
Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.
12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel
Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 
Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 
før innleggelse på Levanger mars 2011
Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente
tro, håp og kjærlighet



~Frida~

7 kommentarer:

  1. Du e fantastisk. <3

    SvarSlett
  2. Tenk at du har kjempa en sånn kamp i alt for mange år Frida.. du e veldig sterk! <3
    Lykke til videre, æ har trua på dæ :-) Påtide å slå djeveln en gang for alle!
    Takk for at du dele :)
    Stor klem

    SvarSlett
    Svar
    1. takk for gode ord..skal kjempe videre jeg :) klem tilbake

      Slett
  3. Hei Frida! Kom inn på bloggen din for første dang i dag. Da jeg leste dette innlegget var det som om jeg leste om meg selv. Fikk selvspiseforstyrrelsen da jeg var 11 og sliter enda i en alder av 28. Men jeg ble mye friskere da jeg var 22, og har i ettertid bare hatt små tilbakefall. Nå har jeg dessverre fått et litt større tilbakefall og prøver å jobbe med ut av sykdommen.

    Men det er krevende, som du også skriver, å hele tiden kjempe med de friske og syke tankene. Du vil bli frisk, men allikevel holder de syke tankene deg litt igjen. Det er vanskelig å forstå for andre som ikke har vært der selv. Men tro meg, jeg skjønner deg godt. Det er tilfriskningsfasen som er den vanskeligste fasen syns jeg. Er du syk har du på en måte kontroll, du har kontroll over maten og kontroll over kroppen, er du frisk har du også kontroll, kontroll over livet. Men er du midt i mellom, der du er både frisk og syk, blir det vanskelig å finne denne kontrollen. Det er det jeg sliter med. Disse motstridende tankene som drar meg i begge retninger. Jeg vil bli frisk, men samtidig holder sykdommen og de gamle og kjente strategiene og mønstrene meg tilbake.
    jeg vet du skjønner.
    Jeg kommer til å lese bloggen din fremover. Lykke til med alt!! :)

    Hilsen fra Lene

    SvarSlett
  4. Hun jenta der på 11 år har jeg møtt. Hun har jeg gitt medisiner og sondemat med tvang. Hun har jeg sunget sammen med og laget smykker med. Den gangen var du bare ei lita jente, Frida. Uten særlig språk til å forklare hva som foregikk inni deg. Men kampen du sto i hver eneste dag, den så jeg. Klart og tydelig! Jeg er så lei meg både på dine vegne og på vegne av helsevesenet at vi ikke klarte å hjelpe deg allerede da. Mye av smerten du har opplevd i årene etterpå kunne vært spart. Men som sagt, du hadde ikke språk da. Og på mange måter er du fremdeles der. Du har aldri lært deg å bruke språket ditt. Ikke det språket som vi andre forstår og kan kommunisere med. Som vi kan hjelpe med. Jeg håper så inderlig at du finner språket ditt, Frida! At du klarer å snakke deg ut av det. Rope og gråte deg utav det, om du må. Tør å stole på at hjelperne dine holder deg når du faller. For du vil falle. Men da er det i allefall håp om at ting skal bli bedre! Ord blir fattige, Frida. Jeg vet ikke engang nå hvordan jeg kunne hjulpet deg på beste mulig måte. Annet enn å holde deg når du faller. Det er flott å se at du har håp for fremtiden. Du er en ufattelig ressurs for dine omgivelser. Og ei alldeles nydelig jente. Håper du klarer å se det en dag. Med de aller inderligste ønsker om bedring:
    Klem fra Lene.

    P.S. Smykket du laget har jeg fremdeles som en påminner om å alltid være ydmyk og ha respekt for mine pasienter.

    SvarSlett
  5. hei Lene
    så artig at du tok kontakt igjen. det er mye som har forandret seg siden den gang ja. i dag er jeg gla for all hjelpe jeg fikk av dere. hva annet kunne blitt gjort? jeg var jo kjempesyk.
    jeg har en erfaring som er gull verdt, og den skal jeg bruke vettu. en dag skal jeg jo selv bli hjelper.
    klem til deg. tenker ofte på dere. dere reddet livet mitt

    SvarSlett

gode ord dør sist