onsdag 8. oktober 2014

fealing a little bit damaged

i går natt møtte jeg veggen. Jeg har egentlig lenge gått å ventet på at noe sånt skulle komme. konsekvensen av å svelge alle følelsene og kaste dem opp igjen, fører ikke noe godt med seg. Blir så sliten, bruker så mye tid på det, og trigger så mange vonde følelser ved å gjøre det. Jeg har virkelig prøvd hardt å komme meg ut av den vonde sirkelen med for lite mat, så plutseelig bulimiske tendenser. Og det påvirker både den friske og syke siden av meg. Anorektikeren i meg forer meg med løgnene sine om at jeg er et svakt skittent menneske som gir etter. hva Frida har å si til det er at det er naturlig. Det er helt naturlig at jeg kjenner på ekstremsult når jeg ikke spiser noe som helst annet enn vannfrukter.
Men det er vanskelig. Det er dette med spisinga, vekta og maten jeg er vant som å bruke som mestringsstratergi, eller kall det en ventil. sannheten er at i dag er jeg Frida like sterk, om ikke sterkere enn sykdommen, og da fungerer ikke den ventilen på meg like bra som før. Fordi Frida har lyst til å gråte når hun er lei seg, sparke hull i veggen når hun er fly forbanna, ha latterkrampe når hun oser av lykke og glede. Frida vil forholde seg til følelsene sine. Men sykdommen får meg til å flykte fra alle vonde følelser, uten av jeg ønsker det. Det bare skjer. Det blir for mye for meg, og jeg klarer ikke å håndtere det, så hjernen min og kroppen min beskytter meg. Akkurat dette har dere lest om før, men tenkte det var viktig å få det med, for det var akkurat dette som skjedde i natt dessverre. Så når jeg våknet i morges sto det mange hoder over meg. leger og ambulansearbeidere. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det første som skjedde var at jeg ble veldig veldig lei meg. Jeg hadde jo på følelsen av at det kunne skje, men når jeg oppdager hva som har foregått i natt blir jeg veldig motløs. Det er veldig vanskelig å ikke ha kontroll på ting som skjer med meg når ulike ting trigges frem.

Så, kom på A4 østmarka i går, og skal være her til i morgen(torsdag). Rart å være her igjen. Det er så stille. Jeg er vant til å ha folk rundt meg hele tiden. Det er bare en natt igjen nå, så er jeg tilbake.
wish me luck!
~Frida~

6 kommentarer:

  1. Hva med alle de nye verktøyene du har skrevet så mye om?

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg bruker verttøyene hver dag, hver bidige time... men når jeg er grensepsykotisk og 11 år oppi hodet mitt + totalt dissosiativ og fjern, har jeg ikke akkurat mulighetn til å gjøre så mye annet enn det stemmene sier.

      Slett
  2. Lykke til Frida, stå på videre.
    Dette skal du klare.
    Klæm Bente.

    SvarSlett
  3. Hvis du er ensom på akuttpost hvor det er mye folk... Hvordan i all verden har du tenkt å klare deg i en leilighet? ?

    SvarSlett
  4. Lurer litt på det samme som Anita egentlig. For du har jo skrevet at du har fått så mange nye verktøy nettopp for å unngå dette...

    SvarSlett

gode ord dør sist