life goes on to something good

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet. Beklager det, men har hatt litt vel mye å gjøre i det siste, pluss at jeg har måttet prioritere å skjerme meg selv litt. 

Blir litt vanskelig å få frem alt som har skjedd her nå, men jeg må vertfall få frem at alt er positivt. Jeg har hatt en enorm fremgang den siste tida. Jeg har måttet jobbet hardt med meg selv. Jeg fallt litt ned i vekt og kom litt inn på feil spor, men heldigvis er jeg så heldig at jeg både har en mor og en behandler og folk rundt meg som var veldig ærlig med meg om hvilken vei jeg var på, så de gjorde meg bevisst på det, så begynte jeg å virkelig tenke meg om og jobbe alt jeg hadde mot sykdommen for å unngå anorektisk tilbakefall. Det ville jeg for alt i verden unngå. Jeg vil ikke tilbake dit. Jeg har jobbet meg så frisk, det ville vært alt for dumt å falle tilbake nå når jeg har kommet så langt. Jeg kjenner at jeg skylder meg selv å velge livet. Jeg merker jo alle de positive tingene som har kommet i livet mitt fordi jeg har blitt friskere. Jeg er tilstede i min egen kropp. Jeg klarer å snakke med andre mennesker og engasjere meg. Jeg har helt andre verdier. Relasjoner og ærlighet betyr mye mer for meg enn å velge sykdommen. Jeg kan si at selvbilde mitt har blitt mye bedre. Jeg klarer å ta valg som er bra for meg. Jeg kjenner på følelser, og sist men ikke minst, jeg har det mye bedre. Jeg driver å jobber med angsten min. Det er kanskje det som henger igjen mest og som jeg sliter med nå. Angsten er fæl og veldig ubehagelig, og jeg har mange ganger ville flyktet. Men det er en ting jeg har skjønt, jeg kan ikke flykte. Det er det som er farlig. Angsten i seg selv er ikke farlig, så jeg må stå i den, og bruke mine verktøy og de rundt meg til å komme meg gjennom den. Jeg har skjønt hvor viktig det er. Og det er jobben min. Og det tar jeg på alvor. Det er mest fristende å flykte når man står i det, men jeg klarer som regel å gjøre som jeg skal, si fra eller komme meg gjennom anfallet på en eller annen måte, eller når jeg klarer det, avlede meg selv. 

Når det kommer til anoreksien, føler jeg at jeg er mer på riktig vei nå, og det er jeg glad for, men også delt. sykdommen er sterk når vekta er lavere, men jeg føler jeg har kontroll over det nå. Prøver å holde matinntak ganske strukturert for å få det til, og da går det på et vis. Og det er veldig viktig at jeg får dette til nå, for jeg har en gledelig nyhet å dele med dere. Jeg har jo lenge hatt som mål å komme meg ut av sykehus, men tidligere har det vært alt annet enn mulig. Det har vært urealistisk. det har vært utenkelig. Men nå er den min, og jeg skal snart starte å innrede. Og det skal jeg virkelig KOSE meg med og NYTE. Og så skal jeg feire. Dette er STORT!! både for meg og mange andre…

Jeg er så heldig ift at jeg både har fått og får så utrolig god hjelp som jeg får, og det er jeg uendelig takknemlig for. Det er vi mange som er. Det har vært veldig viktig for at jeg har hatt den gode utviklingen som jeg har hatt den siste tiden. Så det er så bra. 

Jeg føler også at jeg verken vil skuffe meg selv eller de rundt meg ift spiseforstyrrelsen. som sagt, jeg skylder meg selv og andre å få til dette, og nå målene mine. Jeg har ikke noe valg. Jeg vet hvor jeg vil henn, og da må jeg være villig til å gjøre jobben for å komme dit. 

Målene mine blir mer og mer realistiske for hver dag jeg klarer å ta de riktige valgene.

I kveld har jeg hatt det veldig fint. Jeg var ordnet skikkelig fint langbord og pyntet til at vi skulle kose oss med salat og pizza. Jeg koste meg, og det gjorde alle de andre også. Så koselig det egentlig er å samles og spise sammen. Jeg har aldri klart det helt. Men i kveld klarte jeg det. I morgen er den store ryddedagen. Da skal jeg hjem til Lensvika og rydde i alt jeg eier. Det er en stor jobb, men jeg får heldigvis hjelp av mamma. Blir spennende å se over alle tingene mine. Jeg har så mye at jeg aner ikke hva jeg har og ikke. hehe...

Men i såfall, nå er målet mitt og fortsette på den gode veien, selv om det er beintøft og jeg sliter veldig med angsten, og den får meg til å ville gi opp av og til. Det er ikke et alternativ å gi opp vertfall, for jeg skal fram. Så Jeg må bare fortsette…

For dette skal gå min vei.

~Frida~