søndag 28. juni 2015

til alle unge jenter der ute. er dette lykke?

Hvor glamorøst er det egentlig? Hvem ønsker å leve livet sitt på den måten jeg gjør? Er det verdt det,bare for å være tynnest? Jeg kan love dere unge jenter der ute at det er alt annet enn lykke å ha en spiseforstyrrelse.
man taper alt. Det å bruke hvert sekund på å tenke på mat som kroppen skriker etter. Det å måtte avlyse hyggelige jentekvelder med venner fordi mat er en del av programmet. Det å lyve dine nærmeste eller alle rett oppi trynet etter du har spist,for å finne en unnskyld til å snike seg på do for å kaste opp. Det å få visakortet avvist fordi pengene hele tiden tar slutt,for ja,tusenlapper flyver rett i dassen bokstavelig talt. Det å være så utmattet at du besvimer etter å ha overspist og kastet opp i timesvis. Det å sitte på do hele dagen etter å ha inntatt masse avføringstabletter fordi du følte deg skitten. Det å være så lav i vekt at hjernen din er hjernevasket nok til å tro at mat er gift og er farlig. Det å være så underernært at du må legges i reimer å tvangsforing med sonde. Det å være innlagt i årevis. Det å gå glipp av viktige ting fordi du er for opptatt med å tilfredsstille sykdommen. Det å måtte gi opp ting du elsket å gjøre. Det at sykdommen alltid kommer først.
Jeg kunne skrevet flere ting,men her er hvertfall noen sannheter om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Det jeg har nevnt her er hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Veien til å bli frisk er en helt annen sak.. veien tilbake er noe som tar år. Veien tilbake handler om å avsløre sykdommens løgner og eksponere seg,kaste seg ut i ting som skaper et angsthelvete utenkte like. Det handler om å stikke hull på den syke bobla man har vært i i årevis, og forholde seg til virkeligheten istedet.  Veien tilbake handler om gi slipp.
Både på gamle destruktive mønster og det å tilgi seg selv for at man har tatt så mange dårlige valg i så lang tid. Det handler om å stå i sterke følelser uten å bruke sykdommens verktøy for å takle dem. Det handler om bli trygg på seg selv og bli selvstendig uten sykdommen. Det handler om å Bli hel.
jeg ble motivert til å skrive dette innlegget fordi jeg fant flere sider på nett der unge jenter oppsøker syke mennesker og ønsker seg en spiseforstyrrelse. Vel jeg har bare en ting å si til dere. Da oppsøker dere et helvete.
~Frida~

7 kommentarer:

  1. Jeg fatter ikke at noen ønsker seg en spiseforstyrrelse. Det er som du sier å ønske seg sitt eget personlige helvete.

    Samme med folk som nærmest idoliserer folk som kutter seg og omtaler kutt som "baby cuts" selv om det åpenbart må syes.

    På mange måter var vel verden bedre/enklere før internett og sosiale media på den måten.

    SvarSlett
  2. Som om jeg skulle ha skrevet dette selv! Og dette er den grusomme sannheten. Den sannheten folk ikke forstår. De forstår ikke hva de kan forvente seg om de havner i dette helvetet selv. Blir helt matt når jeg hører om folk som vil ha en spiseforstyrrelse. De aner ikke hva de oppsøker og vil ha.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, helt utrolig at noen ønsker dette. Det er bare et evig helvete.

      Slett
    2. Ja, helt utrolig at noen ønsker dette. Det er bare et evig helvete.

      Slett
    3. Ja, helt utrolig at noen ønsker dette. Det er bare et evig helvete.

      Slett
    4. Det som er, en spiseforstyrrels er sjeldent ønsket, det er ønske om å gå med i vekt, miste noen kilo, raskt under egen kontroll, som oftest ender utav kontroll å utvikler seg til spiseforstyrrelse! Det er ikke akuratt noe man ønsker, tvert imot, det er ofte ikke en del av planen at spiseforstyrrelsen utvikler seg men det skjer og preger hverdagen. Det er et helvette, et uforutsette helvete! Synes d blir feil å si noen ønsker seg spiseforstyrrelse,for de en egentli ønsker er kun å miste vekt, egentli en stor forskjell! ;-) til Tanke :) bra innlegg! :)

      Slett
  3. Desverre fins det de som "dyrker" sykdommen og "bor" mer eller mindre på pro-ana/mia sider,og rekrutterer andre til å bli sykere.Ble selv utsatt for det.Fikk destruktive tips og råd.........
    Det er definitivt et helvete,men heldigvis ikke umulig å bli kvitt.Mange kan heldigvis greie å komme dit,der de kan fungere som "normalt",men tanker om mat,kropp,vekt ol.er der til en viss grad.Det vanskeligste er ofte å be om hjelp,eller si "ja takk" til hjelpen,fordi man er redd for forandring.På en side vil man bli bedre,men på en annen side tør man ikke,for da blir man nødt til å kjenne på alle de vanskelige følelsene som kommer.
    Forskning viser forresten,at kroppspress i media ikke har noen sammenheng med anoreksi,da årsakene er alvorligere enn det.

    SvarSlett

gode ord dør sist