En perm ut i livet

Det blir vanskelig å vite hvordan jeg skal starte dette innlegget,for jeg har så utrolig mye jeg vil fortelle. Jeg har altså vært på bet I en uke nå. De første dagene var beintøffe. Jeg hadde ikke sovet på evigheter pluss at det var full pakke fra 8 til 17 på kvelden,og jeg gikk mer eller mindre rundt som en zombie og skjønte ingenting. Jeg var redd,fortvilt, utrygg og veldig utmattet. Dette var helt annerledes enn noe jeg har vært borti før. Jeg gikk fra å være ny operert,sengeliggende i reimer med fastvakt til å fly til Oslo og begynne rett på med beintøff behandling fulle dager. Jeg skjønte ingenting hvorfor personalet var som de var,hvorfor jeg måtte gjøre alt som sto på timeplanen osv. Så gikk dagene og jeg forsto litt mer. Her handler det ikke om å få prestere noe for noen. Her skal man bli sterk i seg selv og bli i stand til å hjelpe seg selv når når ting blir vanskelig. Det er ikke viktig å prate om ting eller unngå en spesiell adferd. Man skal selv ta tak i ting med veiledning og ta gode valg for seg selv og FØLE PÅ ALT. Ha det inni kroppen,identifisere det,føle på det, så skal man selv finne ut at det ikke er farlig å kjenne på følelser. For jeg blir ikke frisk av å spy eller sulte bort følelsene. Det hjelper heller ikke å løpe å huke tak i noen å trygler dem om hjelp. Her skal man STÅ I ALT. Her skal man eksponere seg,lære seg metoder og hvordan man forholder seg til følelser uten å unnvike. Målet er jo at jeg skal bli selvstendig, og da må jeg lære dette. Selv om det er noe jeg er mest redd for i hele verden. Jeg har så vidt startet på en reise som kommer til å bli tøffere og tøffere. Men jeg føler nå at jeg har kommet på riktig plass og at dette er riktig for meg,det så jeg og de rundt meg veldig godt på permisjonen jeg hadde fra onsdag til søndag. For jeg skulle til Røros på tannbehandling,og da kunne jeg likegodt prøve meg på en perm også. Jeg tenkte ikke noe særlig over hvordan det ville gå å være hjemme så lenge. Jeg har vært toppen borte en natt tidligere. Men jeg var så utmattet på onsdag at jEg hadde sikkert blitt med på hva som helst bare jeg fikk hvile. Så reiste vi hjemover til Trøndelag. Først til Røros og fikse tennene mine i narkose. Akkurat det med røros vil jeg skrive et eget innlegg om,for det er det verdt. Tennene mine ble vertfall veldig fine. Etter elleve år med spiseforstyrrelser er tennene mine rimelig ødelagte. Jeg har gått i månedsvis med en intens tannpine i alle tennene. Det var helt fantastisk å våkne fra narkosen å kjenne at smerten var borte. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å gå med en så jævlig tannpine over så lang tid,Mn man blir jo gal til slutt. Da jeg smilte til meg selv i speilet og fikk se tennene mine gjorde meg veldig rørt. Jeg kjente at det var en stor brikke som falt på plass der jeg satt å smilte uten den skammen jeg har hatt over tennene jeg hadde. Nå kan jeg smile igjen. De som har dårlige tenner selv kan skjønne hva jeg mener. De vet hvor dårlig selvbilde man får av å ha dårlige tenner,skammen og det å aldri kunne smile. Jeg er så takknemlig for mine nye tenner. Det er vertfall en stor motivasjonsfaktor å få en ny sjanse med nye tenner. Så kjørte vi videre hjem til lensvika. Det var veldig rart å kjøre forbi dpsn. Da jeg kom hjem var jeg lei meg,trist og fortvilt og redd. Jeg hadde problemer med magen i tillegg. De var jo så flink til å hjelpe meg med magen på dpsn. Nå var jeg alene. Jeg følte også en slags sorg over at jeg hadde vært på dpsn i 5 år,blitt så godt kjent med den fine gjengen,de var jo familien min og vi ble jo glad i dem og motsatt. Plutselig var de borte for meg. Jeg fikk ikke en gang sagt hade. Jeg fikk ikke en gang sagt takk for alt de har gjort. De kjempet sånn for meg. De gav meg trygghet. De så meg falle og reise meg gang på gang uten å gi meg opp. De hjalp meg i de verste situasjonene. De reddet livet mitt så mange ganger. De tok så godt vare på meg. De skapte grunnlaget til at jeg nå kan gå videre på veien min Til å bli frisk. Jeg kan aldri takke dem nok for det. Sorgen over at dere ikke er i livet mitt lenger vil være der,fordi jeg vil savne dem når jeg her på Lier skal inn i noen helvetes til kamper. Jeg kommer til bli sint,trist,fortvilt,redd,forvirret,ensom. Jeg kommer til å ligge å gulvet hulkende å trygle om å få dø fordi alt gjør så vondt. Da kommer jeg til å savne de omsorgsfulle fine sjelene som jobber på orkdal dps. For jeg kommer til å sitte med dette helvetet inni meg helt alene. Med veiledning fra bet selvsagt. Ja..kom litt ut av sporet. Da jeg var hjemme skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle få ut følelsene mine. Jeg hadde et sterkt behov for å gråte,men jeg måtte skåne familien min. Det ble så ille at jeg sluttet å snakke og måtte kommunisere gjennom skriving til mamma. "Full av følelser. Får ikke til åbsnakke. Vet ikke hva jeg skal gjøre." Fredag dro vi til orkanger for å få unna en del praktiske ting. Alt med å ordne opp i praktiske ting er et enormt tiltak for meg. Men i løpet av den dagen fikk jeg jammen gjort mye. Tårene kom forresten både på tur til orkanger og på vei hjem igjen. Så da ble ting litt lettere. Senere dro vi oppi ytterlia der søsteren og familien hennes bor. Det var utrolig koselig. Lille aurora kommer alltid løpende mot meg og hopper i armene mine. Jeg har savnet henne og hun har savnet meg. Nå skulle vi være sammen. Så kom lille Alfred løpende bak og roper "dotor",som da betyr traktor. Den lille karen er litt av en sjarm når han står midt på stuegulvet å danser og virker på ropa si. Så god gutt må du lete lenge etter,for han deler ut gratis klemmer og kyss i fleng. Jeg elsker de to små rumpetrollene mine. Mens jeg er der kjenner jeg forandringen. Jeg har energi for jeg har mat i magen og jeg er hundre prosent tilstede der sammen med dem. Jeg merker mer og mer at jeg er i ferd med å bli en person. Jeg tar meg i å finne nye sider ved meg selv hele tiden. "Nemmen,så trivelig å bli kjent med seg selv" Aurora fikk til og meg meg med inn i fjøset å se på noen nydelige små kalver. På vei hjem luktet det kushit av både meg og mamma. Og til min store fortvilelse kunne jeg jo ikke lukte kushit når jeg går rundt i gangene på Lier. Det funderte jeg på hele veien hjem til mamma. "Vreng av deg frida, sa mamma" ja,å vaske klærne var en god ide. Jøss så enkelt det er å leve tenkte jeg. Haha.. Så hadde vi en fin kveld videre vi. Pratet i løst og fast som vi pleier. Mamma understreker at hun har sett frida jenta si mange ganger denne permen. Neste dag fikk jeg sove til jeg våknet. Det var utrolig godt. Det er lenge siden jeg har følt meg uthvilt. Etter en liten fridaspesial frokost kom aurora på besøk og ble hele dagen. Vi koste oss masse. Vi tegnet og fargelegger,vi snakket mye. Aurora lurer jo på mye,Mn hun har tillit til meg å spør når hun lurer på noe..Da er det min jobb å gi henne de riktige svarene. Pappa stakk innom en tur så jeg fikk hilse på han også. Mormor også. Så koselig å være til stede sammen med den fantastiske familien jeg har. Jeg tok tidlig kveld,og pakket sakene mine sammen igjen. Jeg sa god natt til mamman min som jeg er så glad i og takknemlig for å ha. Hun er der for meg hele tiden og hjelper meg på så mange måter. Hun er så sterk og kunnskapsrik. Hun er perfekt og jeg er så glad i henne og alt hun gjør for meg. Når jeg la hodet på puta tenkte jeg på alt jeg hadde fått oppleve denne permisjon ene når jeg var helt tilstede også. Jeg kjente en følelse av mestring. I dag kjørte vi tilbake til Lier. Vi hadde en fin tur hit og vi. Jeg og mamma hadde mange gode samtaler på den lange turen. Det jeg tok til meg mest var at hun var så glad for å få være sammen med den fridaen hun kjenner. Å da kjente jeg at det var godt å være den fridaen. Og det skal bli mer og mer frida i meg fremover. Nå ligger jeg utslitt med hodet på puta og tenker på hvor mye bra jeg har i livet mitt,hvor langt jeg har kommet. Jeg tørr faktisk å si at jeg gleder meg til å bli frisk. Før har jeg ikke hatt troen,men nå har jeg troen. Jeg vet jeg kommer til å bli frisk. Jeg kjenner at dette er rett,og jeg er villig til å gjøre alt som skal til for å nå det målet. Det er alt jeg ønsker. Å bli frisk. Jeg er ferdig med å være syk. I morgen er jeg i gang igjen med bet. Ny dag,nye muligheter. ~Frida~