tirsdag 19. april 2016

"Jeg skal bare"......Å neida!

Jeg begynner å forstå litt mer av hva jeg har startet på her. Dette kommer nok til å bli et av de tøffeste månedene i mitt liv. Jeg har jo bare fått en forsmak enda. Men jo mer utfordringer jeg ser der fremme,jo mer kraft og mot kjenner jeg kroppen min fylles med. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg vet bare at dette er min sjanse til å bli frisk,koste hva det koste vil, jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke "leve" livet mitt som jeg har gjort lenger. Jeg kjenner at jeg er så inni granskauen lei av å alltid bli hindret av sykdommen i absolutt alt. Den har tatt ifra meg så mye. Ting jeg aldri får tilbake. Ting som utvikling i barndoms-og ungdomsårene,skolegang,spesielle ting som har skjedd,jeg har mistet dyrebare venner,dyrebar tid,opplevelser som alle andre har hatt. I stedet har jeg sittet i fengsel i min egen kropp mens sykdommen min har herjet rundt,såret,løyet,lurt,manipulert, mens jeg har sittet i fosterstilling med tunge skuldre bæret av skam,skyld,sorg,dårlig samvittighet,lengsel og fortvilelse. Det er som en demon tar over kroppen min. Jeg vil ikke tillate det lenger. Jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å ta tilbake livet mitt. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne meg sel,bli hel,heles og bli den frida jeg ønsker å være. Beklager hvis jeg blir litt høy på pæra. Jeg jobber beinhardt hver dag med å prøve å øke selvbildet mitt og få mer positive tanker om meg selv. Det er veldig annerledes her på bet enn alle andre plasser jeg har vært. Det er mange som kommer til bet som er vant til å ha trygge rammer i en institusjon med en hverdag full av psykisk og fysisk støtte og hjelp,mye omsorg og pleie. Man blir fratatt ansvar og blir gradvis mindre og mindre selvstendig. Stadig mer og mer behov for et økende behov for hjelp. Her er det ikke i nærheten av det. Det var litt sjokk å komme hit. Her er det ingen som kommer å sjekker om deg. Her har du fult og helt ansvar for deg selv og ditt liv. Det er ditt ansvar å holde deg oppegående ved å få nok mat,hvile,søvn,fysak,trening, medisiner. Det er ene og alene ditt ansvar å møte opp til alt som skjer hver dag og følge ukeplaner. Det er ditt ansvar å finne ut hva slags fokusområde/problemstillinger man velger for denne dagen. Man får to fokussamtaler iløpet av dagen. Men man må selv klare kampen med eksponering og ta vanskelige valg. Ja....alt er ditt ansvar. I tillegg er det ikke noe hotell. Her må man jobbe. Hver bidige dag. Personalet er trent opp til å behandle bet pasienter på en spesiell måte. Det er beintøft. Mn det funker. Folk blir friske her. Uansett hvor syke de var og har vært. Hvis de velger å gå veien blir man frisk. Så enkelt og så vanskelig.... Men jeg har bestemt meg jeg. Jeg skal gjennom dette. Jeg skal klare det. Det er mitt liv. Jeg vil ikke miste mer av det. Jeg vet at livet kan være bra. Ikke lett,men ikke en lidelse. Livet skal være bra også. Jeg vil ha det livet jeg alltid har ønsket meg,og jeg tror at hvis jeg kjemper hardt nok,så får jeg det. ~Frida~

2 kommentarer:

  1. Masse lykke til!
    Kan du ikke skrive litt om hvordan opplegget er og hvordan dagene dine ser ut? Bare hvis du orker :)

    SvarSlett
  2. Hei Frida!jeg har lest blogger din innimellom,vi kjenner ikke hverandre og jeg har aldri kommentert før. Men nå fikk jeg lyst å si at du virker som en veldig modig,ærlig,empatisk,klok og flott person som har hatt en lang og beinhard sykdomshistorie...jeg har grøsset når jeg har lest hva du har vært igjennom og kjent på at jeg ønsker av hele mitt hjerte at det skal gå din vei nå og at du skal få begynne å leve et friskt liv etterhvert!!! Unner deg virkelig alt godt og frihet fra sykdom!!! Så ble jeg nyskjerrig på hva bet behandling står for og har Google og lest litt nå. Må si at det virker ganske så krevende og konfronterende ifht vonde indre knuter,sår og kaos.jeg synes du kan være kjempestolt av deg selv fordi du jobber så hardt med deg selv og tar opp kampen med sykdommen. Forstår at du har sett på dette som din beste sjanse og kanskje eneste utvei siden du har vært veldig veldig nedkjørt og syk,lenge. Jeg håper og ønsker og tror at du vil klare å bygge deg opp igjen Frida!!!! Jeg heier på deg. Uten at jeg skal gå så mye inn på det så har jeg selv vært og er I psykiatrien og har hatt en kronglete og tung vei å gå. Men jeg synes det er inspirerende å lese det du skriver. Du formidler alltid håp selv om du har det aldri så vondt og vanskelig. Det er veldig inspirerende. Takk. For du gir av deg selv igjennom det du skriver her. Det koster veldig mye å våge å være så åpen og ærlig om sine "sår"(både dem inni og utenpå),og den som leser og iallefall den som kommenterer bør trå varsomt og vise respekt. Jeg ville vel bare si at jeg ønsker deg alt godt,og berømme deg som står I et hardt behandlingsopplegg. Det er ikke for pyser. Tenkte du fortjener et klapp på skuldra og en klem,selv om vi ikke kjenner hverandre. Hilsen Ane��

    SvarSlett

gode ord dør sist