fredag 20. mai 2016

En selvskadere mareritt

Jeg sliter med selvskading,men selvskading er ikke meg. Den definerer ikke hvem jeg er som person. Når jeg kommer inn på akuttmottaket og har skadet magen min er både jeg og kroppen min i krise. Jeg har det vondt både fysisk og psykisk. Jeg er veldig fortvilt og lei meg og alt jeg tenker er at jeg vil komme meg til helvetes bort fra den uutholdelige smertefulle traumatiske situasjonen. Men jeg er der og jeg kan ikke bare reise meg å gå. Jeg har en skade,som trenger rask behandling. Jeg må inn på operasjon. Jeg er en person med en skade som trenger behandling. Hvorfor er det annerledes om den skaden ikke hadde en psykisk årsak,men en fysisk årsak? Hvorfor skal stemplet som de som jobber i somatisk satte på meg, avgjøre hvordan jeg skal bli behandlet? Om jeg fortjener å bli behandlet med respekt? Om de skal ta hensyn. Om de skal snakke ordentlig til meg og være hyggelige. Hvorfor trenger de å få tilfredstillende sitt behov for å takle dette når det egentlig er mitt behov som skal være i sentrum. For jeg trenger å bli tatt vare på. Jeg trenger å føle meg trygg,ikke truet og livredd. Jeg trenger ikke at de står over meg med sine hender dekket med makt. For jeg ligger der hjelpesløs. Og selv om jeg er en person på lik linje som alle andre,blir jeg satt i bås, jeg blir i den hjelpesløs tilværelsen minst en uke. Hvis jeg skal oppsummere kort hvordan den uka er etter mye erfaring. Tramatisk, uutholdelig smertehelvete. Dissosiering fordi situasjonen er så ille at jeg må flykte inn i en annen verden. Angst hver gang for hva de vil gjøre denne gangen. Jeg har lært at de har ingen grenser. Mitt behov spiller ingen rolle. Tortur. Jeg blir overasket hvis jeg opplever at noen er hyggelige eller gir meg omsorg på et eller annet vis. Så jeg feire det av. Klarer ikke å stole på noen innenfor sykehusets vegger. Så lenge jeg er her er jeg truet,akkurat som å være innesperret i et rom der en overgriper kommer og går. Hva skal jeg gjøre? Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen fordi jeg har så utrolig mye smerter etter operasjonen. Pluss at makten ligger i hendene på kirurgene. Jeg sammenligner det med at jeg har blitt bortført av slemme grønne romvesener som ikke har følelser. De vil oppnå ett eller annet og de gjør det som trengs for å oppnå det. Når de er ferdige med meg blir jeg sendt tilbake til jorda igjen. Full av traumer av det de gjorde,måten de gjorde det. De tenker at det spiller ingen rolle om jeg sier til noen hva de gjorde med meg,for hvem vil tro på en psykiatrisk pasient? Hvorfor er jeg annerledes i kirurgene øyne fordi jeg selvskader? Grunnen til at jeg selvskadere er vondt nok i seg selv, Mn jeg må i tillegg bi straffet. Kjefter man på en kreftpasient når de kommer inn med tilbakefall fordi de tar opp verdifull tid og plass og penger? Nekter man ordentlig smertelindring til en som nettopp har blitt hjerteoperert? Hvorfor skal årsaken til skaden ha alt å si til hvordan man skal bli behandlet? Det har egentlig ikke kirurgene noe med. Det er ikke jobben deres å fikse meg mentalt med ekstreme metoder som man kanskje brukte under krigen eller for hundre år siden. Vi er i 2016. Jeg prøver å tenke at det er ikke meg det er noe galt med sånn sett. Men når det er sånn hver bidige gang,så dukker spørsmålene opp. Fortjener jeg dette? Kanskje gjør jeg det. Kanskje det skal være sånn. Kanskje jeg ikke fortjener bedre. Jeg skjemmes over hvordan selvskadere blir behandlet i somatiske sykehus. Vi er mennesker på lik linje med alle andre. Vi har rett på ordentlig respektfull omsorgsfull profesjonell behandling. Sånn sett er det ikke noe forskjell på meg og kong Harald. ~Frida~

2 kommentarer:

  1. Dette er helt uutholdelig!!!!jeg blir opprørt og kvalm av gru når jeg leser hvordan du blir behandlet...det skremmer meg..De bryter deg jo helt ned!!!!!!!! De strør salt I sårene både bokstavelig talt og I overført betydning...jeg fatter ikke at dette kan være lovlig..at det får passere I vårt samfunn på våre sykehus...forferdelig...det er tortur..!!!!! En skam!!!! En dag...en dag når du har fått gro sammen og fått kommet deg og fått den hjelpen du fortjener,så bør faktisk dette komme for dagen og sykehusene bør få refs og stå til rette for slike overgrep som blir begått!!!jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg men jeg sender en bønn fra hjertet om at du må få respekten og omsorgen som enhver somatisk pasient får og som du også har krav på og fortjener!!! Får helt vondt av å tenke på hvordan du har det nå...klem...

    SvarSlett
  2. Bra! Bli litt sint! Det har du all rett til å være.
    Sykehus skal være et trygt sted å komme til, et sted hvor man får hjelp, smertelindring og pleie, ikke et smertehelvete og skrekkabinett.
    Jeg var klar over at narkomane, romfolk og alkoholikere ble behandla dårlig og med lite verdighet av en del helsepersonell, men at psykisk syke blir regelrett torturert var jeg ikke klar over. Det er ille nok at de dømmer og kritiserer (hvorfor tror de at det skal hjelpe på noe som helst?), men å sy sår uten bedøvelse, være restriktive på smertestillende osv strider jo imot alt som har med legeyrket å gjøre. En sånn behandling bør vi alle bli fly forbanna av.

    SvarSlett

gode ord dør sist