Sette seg selv fri

Har gledet meg i to uker til denne langhelga, for egentlig skulle jeg endelig hjem på perm en tur. Men når man er 60-70 mil hjemmefra,og har en del fysiske utfordringer er det dessverre ikke bare bare å planlegge. Jeg har ikke kommet så langt at det er bare å sette seg på et fly heller,enda. Jeg trøster meg med at det blir snart. Snart er jeg der at jeg kan reise alene,å da blir alt mye lettere. Så da blir det både pinse og 17.mai her. Heldigvis har jeg fått tilbud av fantastiske medpasienter til å feire 17.mai i drammen. Gleder meg veldig til å se noe helt annet enn veggene her inne. 17.maitog, is og masse liv blir det utrolignok i år også. Siden jeg kom hit i april er garderoben min mersom litt feil kan du si. Ulljakka, strømpebukser og tjukke gensere. Hehe. Veldig dårlig planlagt. Jeg kunne gitt mye for litt lettere klær nå,for her er det VARMT. Det er ikke bare bare å komme seg på et kjøpesenter uten bil heller. Det går jo selvfølgelig busser,men jeg er ikke så kjent her enda. Og heller ikke så sprek enda. Men så fort jeg får muligheten,gleder jeg meg til en liten shoppingrunde. Jeg har vært her på lier (bet) i en måned nå. Utrolig å tenke på at det faktisk har gått en hel måned allerede. Det har skjedd mye på kort tid. Jeg kjenner det går veldig opp og ned,og akkurat nå er jeg egentlig veldig ned. Dagene er tøffe og tunge. Men jeg gjør jobben min hver dag likevel. Det er mange vanskelige valg å ta iløpet av en dag. I starten i oppholdet gikk det egentlig litt lettere ift at jeg klarte å bryte en del mønster,uten at jeg hadde det så vanskelig følelsesmessig. Nå har jeg mye mer kontakt med følelsene mine,og da blir jo alt litt vanskeligere og tyngre. Alt med følelser er i min verden forferdelig vanskelig. Men eksponering hver dag gjør at man verfall får kjent på mange følelser. De som jobber her i bet har mange fine metaforer som beskriver hvordan det føles å eksponere seg på denne måten. En metafor som jeg føler stemmer veldig er at jeg står på et skyhøyt stupbrett,uvitende om hva som skjer hvis jeg kaster meg utfor. Alle kan forelesning meg at det er vann i bassenget under stupebrettet. Men for å føle meg trygg eller tro på at det er trygt må jeg faktisk erfare selv at det er vann i bassenget. Det betyr at jeg må kaste meg utfor selv om jeg ikke vet om vannet er der eller ikke. Jeg føler jo at det ikke er der når jeg står der oppe. Jeg tenker at jeg kommer til å dø,eller at det er farlig. Det finnes bare en måte å finne det ut på. Sånn føles det å eksponere seg,bryte mønster,gå inn i et terreng i seg selv der alt er ukjent,smertelig vond og ubehagelig og skummelt skremmende. Samtidig vet jeg at det er eneste veien å gå hvis jeg skal bli frisk. Det er utrolig slitsomt å jobbe med seg selv på den måten hver dag. Jeg vil så inderlig,men det hjelper ikke hvor mye eller hva jeg vil,jeg må faktisk handle. Utføre,gjennomgå,eksponere og derretter erfare og lære. Det finnes alltid den fristende trangen til å ta en enkeltløsning å flykte,ved å bruke kjente mønster jeg har gjort før,men så handler det jo omgå stå imot og stå i ubehaget ved å bare være. Være tilstede i dette skremmende vonde og ubehagelige nuet i kroppen min. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kjenner at jeg er i mål,til jeg endelig kjenner meg fri. Fri fra denne sykdommen. Fri til å leve. Fri til å være frida. Fri til å realisere drømmene mine. Og realiteten er at JEG er den eneste personen i verden som kan sette meg fri. Bare synd at det tok meg halve livet mitt å forstå det.

Stå imot den enkeltløsning døra som gnager i nakken hele tiden er ikke lett. ~Frida~