lørdag 30. juli 2016

Hva gir deg rett i å dømme meg og bruke makten din til å behandle meg derretter?

På kvelden samme dag som jeg kom tilbake fra sykehuset hadde jeg en slags "åpenbaring". Jeg fikk en ny følelse. Følelsen kjentes ut som en blanding av sinne, sorg og fortvilelse. Og det var en spesiell opplevelse, fordi det fylte hele kroppen min og sjela mi. Jeg tenkte for meg på hvordan det egentlig føles å ha det livet jeg har og har hatt,hva jeg har opplevd og hvor dårlig jeg har blitt behandlet enkelte steder. Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg har måttet bli liggende i mitt største mareritt. Det å ligge i et smertehelvete ute av stand til å røre meg og kjenne at smerten fyller kroppen min så mye og er så overveldende at hvert eneste pust blir tortur. Samtidig må jeg puste. Så når jeg ligger der hjelpesløs og alene er alt jeg klarer å tenke på for å overleve er hvordan jeg skal komme meg gjennom neste åndedrag. Der ligger jeg alene, der ligger jeg hjelpesløs, der ligger jeg dømt av helsepersonell. For verdiløs til å bli hjulpet. Jeg ser det i øynene på de store mektige karene som kalles kirurger-jeg ser og jeg opplever at jeg blir behandlet ut i fra deres fordomer og holdninger til selvskadere. De ser en dum person som har gjort dette mot seg selv. De ser en uviktig pasient som overhodet ikke fortjener deres fulle oppmerksomhet, deres respekt, deres omsorg og empati. Deres tid og krefter. I deres øyne trenger jeg en lærepenge som de føler de skal gi meg mens jeg ligger i mitt verste mareritt. De ser ikke den fortvilte jenta som nettopp har våknet i sitt største mareritt. De ser ikke nederlaget og selvforaktet over at hun nok en gang har tapt en kamp. De ser ikke at jenta lider av smerter. De ser ikke at jenta er i krise, kastet til havs i en stor storm der hun holder på å drukne. De ser ikke at jenta er livredd og utrygg. De ser ikke at jenta må bære på så forferdelig mye smerte,og at du gjør den smerten større istedenfor å hjelpe. De ser ikke at de behandler en uskyldig jente etter deres personlige dom. Jeg tenkte på at den personen enkelte ser meg som,er forferdelig urettferdig og fortvilende. Fordi det er som å være fanget i en bås andre har satt meg i, som jeg ikke fortjener å være. Jeg er ikke den personen. Jeg er et menneske like verdifull som alle andre, men med utfordringer fordi jeg har en historie med meg som sitter i kroppen min, sjela mi og hjertet mitt som former handlingene mine, MEN IKKE HVEM JEG ER SOM PERSON. så hva er det som gjør at "dere"(kirurger etc) tror dere har rett i å dømme meg, og behandle meg derretter? Jeg er i ferd med å bli en sterkere person, og jeg glemmer ikke hva jeg har blitt utsatt for,selv om de tror at jeg er en dum,uvitende og surrete psykiatrisk pasient. Når jeg blir sterk nok og får en sterk nok stemme skal jeg formidle hva som skjer bak veggene på norske sykehus. Jeg kommer ikke til å glemme. Jeg kommer til å stå opp for meg selv og alle andre som opplever det samme. En dag... ~Frida~

2 kommentarer:

  1. Du har så rett,så rett...!!Hva I all verden gir dem rett til å dømme deg og behandle deg slik utfra en urettferdig og feil fordom? Du er et menneske I smerte, det er helt grotesk å gi deg slike "lærepenger" eller hva man skal kalle overgrepene, det er uetisk, forkastelig, fullstendig fornedrende maktmisbruk!!!! Dette kan ikke lovlig! ..iallefall så heier jeg på deg, håper inderlig at du får bygget deg opp til å stå opp for deg selv og fortelle disse tingene,for en slik praksis og forferdelig ukultur I sykehus her I Norge av leger med masse autoritet og makt,tåler ikke dagens lys etter min mening. Dette må frem og I søkelyset. Det er kjempeviktig både for deg og din verdi som menneske,å bli hørt,få en oppreisning etter alle overgrepene,få respekten du har krav på..og for å kanskje gjøre livet lettere for andre I samme båt,selv om dette handler om hvordan du er blitt overkjørt og mishandlet. Jeg heier på deg,ønsker deg alt godt og lysere fremtid I møte. Det er ikke enkelt å arbeide seg dit,men du imponerer meg når jeg leser hvor hardt du står på. Alt godt til deg:)

    SvarSlett
  2. Så enig Frida! Det ER urettferdig, det er så jævlig urettferdig! - og det er ulovelig i tillegg. Jeg er lei for at du har måttet oppleve så mye vondt i livet, og i tillegg skal du bli straffet av helsepersonell som skal i vare ta deg. Det er dessverre en realitet få vet om, og få forstår omfanget av. En dag skal du, og jeg, og mange flere som sliter med selvskading ta opp kampen for å endre dette. Jeg heier på deg!! <3

    SvarSlett

gode ord dør sist