Å bryte merkelappen sin

jeg er meg,med min historie. Når man har hatt en sånn"syk rolle/offer rolle i så lang tid,så blir folk rundt deg klar over det. De blir vant til at man er i den rollen. Vertfall når jeg har valgt å være så åpen. Hva ville skje hvis jeg plutselig blir en person som har en haug med erfaring og utfordringer, men som også velger å være mye annet. Jeg tenker at andre fort merker om man er et offer eller et voksent menneske med utfordringer.jeg velger hvordan jeg vil fargelegge "MEG",og hvordan jeg vil være,hvem jeg vil være. Fordi jeg begynner nå å få en del verdier for eksempel. Å da vil jeg jo handle etter et mål eller være uetter et mål.utfordringen er jo at vi får alle merkelapper. Min har jo vært psykisk syk. Akkurat som at noen alltid vil være klassens klovn. Da har de rundt deg en slags forventning om hvordan man er som menneske. Det å bryte en sånn merkelapp er jævlig vanskelig Jeg har stilt meg selv spørsmålet "vil jeg tilbake til trøndelag?" Som sagt, det er vanskelig å bryte merkelapper. Kanskje har jeg større mulighet til å lykkes hvis jeg starter med blanke ark på et nytt sted. Der ingen vet hvem jeg er. Der ingen automatisk setter meg i en bås. Kanskje ville det vært enklere å bli hel og holde seg på veien på et sted der man er stigmatiseet,ikke har gamle mønster å gå falle tilbake til. Bare det æ tillate seg selv å starte på nytt. Og viktigst å tilgi seg selv. Jeg er fortsatt der at jeg tenker "hvordan kan jeg klare å leve med meg selv,og tilgi meg selv?" Det er mange mønster,sperrer,grenser å bryte. Hvis jeg tenker på alt jeg skal igjennom,blir jeg fortvilt og motløs. Det å være her og nå og ta dagen i dag er noe jeg heldigvis begynner å få taket på.vi mennesker er eksperter på å leve i fortid og fremtid. Så for å holde en rød trå her. Det er mange ting som gjør at det er vanskelig å bryte seg løs fra offerrollen. En ting er jo at det er trygt og kjent. En annen ting er at det er vanskelig å gi slipp på det eneste ankeret man har og ta sjansen på å seile inn i et ukjent hav der alt plutselig er mulig. Alt fra tsunamier til store demoner. Å hvis det komme er jobben å ikke flykte og prøve å surfe oppå de høye bølgene. Det tar tid. Men jeg tror jeg har det i meg. ~Frida~