Det har vært en lang og utfordrende dag. Mye følelser, mye spiseforstyrrelse, lite glede og lite motivasjon.
Det var virkelig vanskeligere enn jeg trodde å håndtere følelsene som kom, og det sleit meg totalt ut, både psykisk og fysisk. Den måten jeg ble dradd inn i den følelsesstormen med angst, får meg til å innse at jeg faktisk er litt sykere,svakere og mer sårbar enn jeg trodde. Det gjør meg litt trist. Når jeg tenker over handlingene mine og oppførselen min i dag, skjønner jeg at jeg trenger hjelp. Jeg ser det virkelig nå.
Jeg har egentlig bare følt meg trist i kveld. Trist fordi jeg føler meg ensom og alene. Ensom og alene fordi jeg har hatt behov for å være mutters alene, og overspise, levere, tenke osv. Hvorfor må jeg være alene? Fordi jeg skammer meg sånn, og jeg har så dårlig samvittighet for alt. Hele greia er spiseforstyrrelsens skyld.
Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke være ensom og alene og fanget av monsteret. Det gjør meg så trist og lei, Og først nå ser jeg det. Jeg vil ut å oppleve og være glad, slik som jeg burde gjøre. Jeg vil ikke ha dette kaoset og den evige krigen inni meg. Jeg vil så gjerne være frisk. Jeg vil så indelig :'(
Alt dette høres bare trist og negativt ut, men jeg føler faktisk at jeg har mestret ganske mye i dag. Jeg kjente på følelseskaoset. Et veldig stort følelseskaos, og selv om jeg kanskje ikke håndterte det som en frisk person, gjorde jeg ingenting sykt heller. Jeg sto i det og holdte ut i 3 timer.
Når jeg endelig har fått kjent på noen følelser, kjenner jeg at jeg gruer meg VELDIG, til å gjøre dette hver dag når jeg kommer på Levanger. Jeg kommer til å stupe, men ikke av sykdom. Nei, jeg kommer til å stupe fordi jeg er så sliten, fordi jeg har klart å stått i følelsene hele dagen. Det skal jeg klare.
For til syvende og sist, har denne dagen fått meg til å innse at ensomheten, tankene, tristheten, skammen, oppgittheten og alt det andre, Er mye mer vondt for meg. Jeg vil ikke ha det vondt.
Jeg er ganske redd egentlig. Jeg er redd for kroppen min. Den har visstnok vært igjennom mye de siste årene, og den har vært mye dårligere enn nå, men da har jeg alltid hatt noen til å passe på den. Leger og sykepleiere osv. Nå som jeg bor hjemme, og mamma er den eneste som er her, er jeg utrygg. Jeg kjenner at kroppen min er syk nå, den er svak, svekket,rasert av spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at den plutselig svikter meg. Grunnen til at jeg er så redd, er for at jeg vet at denne syke reisen snart skal ta slutt, og jeg skal bli frisk. Jeg har så mange ting jeg vil oppleve og gjøre. Jeg har holdt håpet i alle disse årene, og kroppen har kjempet med meg. Hva hvis den ikke klarer mer? Jeg er redd for spiseforstyrrelsen nå, fordi den er så stor og har så mye makt. Alt jeg vil er å bli frisk og glad.
Jeg synes jeg er en av dem som virkelig fortjener det nå.
~Lea Amalie~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist