Runddans i mørket... fortsatt

Jeg har prøvd og strevet i hele dag for å finne ord. Ord som beskriver hva jeg føler,
men det er ikke lett, når jeg ikke vet.

Jeg skjønner ingenting av hva som skjer inni meg eller rundt meg. Jeg vandrer rundt omkring i huset i pysjbuksa og ullgensere i fleng, redd for å fryse fast, redd for å besvime, redd for at noen skal si noe til meg for jeg klarer ikke å reflektere og skjønne noe av hva som blir sagt eller hva jeg skal svare. Det er så mye som er skummelt i dag. Det skumleste er innsiden av meg. Jeg føler meg så tom, men samtidig så full. Jeg er bare...fanget i meg selv..

Frustrerende egentlig... Her sitter jeg og ser på gamle bilder fra tider hvor jeg hadde det så bra. For eksempel for et år siden, da jeg gjorde hva jeg ville, og levde. Jeg var lenket til bulimien, men den krevde ikke så mye på den tida. Så lenge jeg fulgte bulimiens regler og rutiner, kunne jeg gjøre hva jeg ville ellers. Og det var levelig.
Hvordan endte jeg opp her?
Totalt fraværende, usosial, redd, skrøpelig og anorektisk. Det er vondt å tenke på. Jeg vil være glad, jeg vil leve. Om det er med skam pga bulimi, så er det bedre enn dette. Her er alt så ensomt og vondt. Alt er vondt, for ingen glede kommer inn.

Jeg vil gråte, jeg vil skrike og rope, jeg vil føle... Men alt jeg kjenner, er stemmen til det store avskyelige monsteret inni meg. Stemmen er så sterk og høy, at den tar all plass.
Jeg ønsker meg sol, sommer, sommerfugler og varme. Glede og frihet i hele kroppen.
Ah, jeg er serriøst helt utrolig dum. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt. Jeg visste at anoreksien ville lure seg innpå, og fange meg igjen. Jeg visste at jeg balanserte på knivblader, og ikke burde høre på anoreksiens stemmer. Men hva skulle jeg gjort? Skammen fra bulimiens monster var så vond og smertelig. Hva skulle jeg gjort? Jeg var uansett fanget, og det er jeg fortsatt.

Beklager sutreinnlegget, men jeg prøver å få en liten forståelse for hva som skjer inni meg.
Dessuten er jeg langt nede pga at det er helg. Helg betyr tvangstanker og bulimi. Slik er spisemønsteret mitt nå. Jeg er fanget i et spisemønster som gjør alt verre. Anoreksi i uken, bulimi i helgene. En evig runddans som gjør at pilen peker nedover. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er så liten og svak.

Jeg håper så inderlig at noe magisk og mirakuløst skal skje snart, så jeg kan kjenne litt glede.
Vel, jeg prøver ikke så mye heller, men det er sannelig ikke lett i min situasjon.
Tips?

~Lea Amalie~