Følelseskaosballer ruller...

Følelseskaosballen ruller... Og jeg ruller med!

Huff, det er slitsomt for en sliten Frida å kjempe imot og holde ut dag inn og dag ut. Veldig veldig slitsomt.

Jeg kom akkurat hjem fra Levanger. Samtalen gikk veldig bra. Det var etter samtalen at den såkalte følelsesballen begynte å fyre seg opp.
Samtalen bestod mest av å fullføre de siste av de tusen spørsmålene jeg måtte svare på, for at de skal kunne lage et best mulig behandlingsopplegg for meg + at de får et bedre innblikk i mine problemer. Ellers var det mest snakking og drøfting. Vi er alle enige om at jeg trenger hjelp ganske fort, men ingen kan gjøre noe med at ventetiden på behandlingsplass er lang. Psykologen antok at det vertfall ikke var noe plass ledig før april.
Ja, jeg vet. TO MÅNEDER! Mamma var temmelig ute av seg da hun fikk den beskjeden. Jeg var mest likegyldig. Min reaksjon kom etterpå.
Men jeg skjønner det jo godt. Jeg unner de som får behandling der nå, alt godt og selvfølgelig må de få den tiden de trenger. Det skjønner jeg virkelig godt og det godtar jeg fullt og helt.
Men likevel, hva skjer med meg nå? Hva skjer de neste to månedene?
Alle var som sagt enige om at jeg trengte hjelp ganske raskt, og psykologen har snakket med min behandler på bup om at en innleggelse for å holde ting stabilt er veldig aktuelt. Min logiske, friske og fornuftige del av hjernen er enig. Jeg trenger å ha rammer rundt meg som kan hjelpe meg til å stoppe den negative utviklingen. Det vil jeg jo. Frida vil det. Jeg ønsker ikke å havne så langt ned i vekt og forstand at jeg mister meg selv, i verste fall livet. Jeg vil jo bli frisk. Samtidig er jo alle kjent med at det bor en monstersykdom i meg.
Den er veldig uenig. Den vil helst bare knipse bort alle rundt meg, og fortsette å overta kroppen og hjernen min fullt og helt.
Jeg klarte å være helt ærlig om alt i dag, heldigvis (for meg). Å være ærlig om hvor slem sykdommen er med meg for tida, medfører straff. Etter samtalen kom den. Et kaos av en blanding av straff, fortvilelse og håpløshet bygde seg opp til en følelseskaosball i brystet. Den hadde torner, og var skikkelig vond. Et voldsomt trykk prøvde å presse den ut i gråt, sinne, frustrasjon. Men den var så vondt. Tornene gjorde at den  bare satt fast. Altså et angstanfall som varte i flere timer.
Ballen har jeg nå klart å svelge, men likevel er jeg ganske forvirret. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.
Siden jeg fortsatt er klar i topplokket og ikke er bare anoreksi, har jeg fortsatt et valg. Men siden monstersykdommen er så umulig for tida, er valget vanskelig å ta.
Jeg vet vertfall en ting. Jeg får et veldig bra behandlingstilbud på Levanger som jeg vet vil hjelpe meg til å bli frisk, men jeg trenger hjelp før den tid.
Konklusjonen min, på tross at følelsesballer og ambivalens, er at jeg sannsynligvis blir værende på en kjent plass, nemlig akkuttposten på Bup Lian frem til jeg skal på Levanger.
Jeg vet at jeg trenger det nå, og jeg vet at det er det riktige valget. For jeg skal jo bli frisk.
Jeg skal jo nå målet mitt. Jeg skal jo leve!
Derfor må jeg ta et valg. Jeg må velge å ta imot hjelp.

Det er ikke noen tvil om at  jeg skal bli frisk, jeg må bare finne nok motivasjon og styrke til å velge riktig nå. Jeg har motivasjon, jeg har håp, jeg har viljestyrke nok til å ta det riktige valget, det vet jeg. Det vet de rundt meg. For ingen monstersykdom kan vinne over Frida.
PUNKTUM!
~Frida~