håndball...

Jeg savner følelsen av å ha ballen mellom mine hender, og deretter bruke en frisk kropps kraft til å føre den i kanonfart inn i nettet...

Jeg savner å spille håndball...
Jeg begynte min håndballkarriere allerede som 4åring. Håndball har vært en stor del av min barndom og oppvekst. I bygda der jeg bor, er idrett, deriblandt håndball en utrolig populær sosial aktivitet, og har vært det i mange mange generasjoner og år. Jeg savner det. Jeg savner alt som har med håndball å gjøre.
Alle turene med håndballlaget, alle kampene, alle treningene, heiagjengen, lyden av supporterbjeller og heiarop fra tribunen, stemninga og ikke minst LAGET MITT. Jeg savner jentene mine og alt vi hadde sammen.
Nå har liksom alle vokst litt i fra håndballen og vi er fordelt på ulike videregående skoler og andre nettverk.
Jeg må bare si det en gang til. Jeg savner det virkelig<3

Jeg husker også den tida da treningsgleden med håndballen gradvis ble erstattet med en spiseforstyrrelse.
Jeg husker følelsen av å ikke fysisk klare å fylle den rollen jeg tidligere hadde i laget, og følelsen av å bli svakere og svakere. Jeg husker den dagen jeg fikk treningsforbud, og jeg innså hva jeg hadde mistet. Jeg hadde mistet håndballen.

Men da jeg var syk, var tanken på det å en gang få spille igjen, er ENORM motivasjonsfaktor for meg.
Jeg tegnet tegninger av meg selv på banen, jeg drømte om den følelsen av å score mål, jeg savnet laget mitt.
Jeg savnet håndballen så enormt...

Noen netter sov jeg i spilledrakten min, noen dager gikk jeg kledd i spilledrakten min, noen dager savnet jeg det enormt.

Jeg husker jeg var hjemme på permisjon litt utpå våren i 2008, og jeg var betraktelig friskere. Jeg skulle alltid besøke håndballbanen og holde ballen mellom hendene mine. 

Jeg savnet det så enormt den tida jeg var syk. 

Den sommeren jeg ble utskrevet, begynte jeg fort med håndball igjen. 

Cup, turer, stemning og håndball.

Men  ting var ikke som de en gang var. Jeg var ikke like sterk. 

Men jeg gav meg ikke. Jeg skulle klare å fylle plassen min på banen. 

Jeg husker den tida så godt. Jeg prøvde så hardt å passe inn, men det var så utrolig vanskelig når jeg enda var fanget i mitt spiseforstyrrede helvete. 

men håndball var håndball, selv om det aldri ble det samme igjen.

Så jeg savner virkelig....
Den følelsen av (som jeg sa)å ha ballen mellom mine hender, og deretter bruke en frisk kropps kraft til å føre den i kanonfart inn i nettet...

~Frida~