Å smile til seg selv i speilet og deretter livet..

Noen ganger tenker jeg "hvordan skal jeg noen gang klare å bli glad i meg selv?".

Tanken på å være glad i seg selv, akseptere seg selv og bare kjenne at det faktisk er godt å leve livet som den personen man er, er en fjern tanke. Men det er en god tanke.
Jeg klarer liksom ikke å forestille meg hvordan det er å stå opp med et smil om munnen, tusle til badet og se seg selv i speilet og være like fornøyd og smilende når man forlater badet. Jeg skjønner at alle har noen ting de ikke er fornøyde med på kroppen sin eller generelt i livet sitt, men de aksepterer det og har det like bra likevel. Det finnes ting som betyr mer.
Tenårene og ungdomstida er vel den tida der det er vanskeligst å akseptere ting ved seg selv. Det er så mange ting som påvirker og hjernevasker og forteller alt om hvordan man skal være og hvordan man ikke skal være, hva som er akseptert og hva som ikke er akseptert. Til slutt begynner man å tro på det. Det er ikke vanskelig å se på en tenåring at det er umulig å ikke bli påvirket. Bare se på hvor mange ganger klesstilen eller holdningene og væremåten forandrer seg i tenårene. Man gjør alt for å finne sin plass i samfunnet, i vennegjengen, på skolen og blant folk generelt. Huff, det er ikke rart tenårene er vanskelige.
Til slutt finner man sin plass, man finner seg selv, og man aksepterer seg selv sakte men sikkert.
Men det er noen som aldri gjør det. Det er så mange som sliter med at de ikke klarer å akseptere seg selv og være glad i seg selv, fordi de hele tiden prøver å være en annen. De prøver å være den de ønsker å være.

Det å finne seg selv er jammen ikke lett. Det å bli glad i seg selv er enda vanskeligere.

Personlig synes jeg det er trist å tenke på hvor mange som faktisk sliter med dårlig selvbilde.
Jeg sliter jo med det selv, og har egentlig alltid gjort det. Jeg har så lenge jeg kan huske letet etter funnet feil ved meg selv, fordi jeg så inderlig ønsket å være som de rundt meg. Jeg hadde en perfekt kroppsfigur i hodet mitt allerede som åtteåring. Jeg husker jeg var så utrolig misunnelig på vennene mine som lignet på den figuren, og jeg fikk mer og mer fokus på det, enn de egenskapene og ressursene jeg faktisk hadde som person selv.
I andres øyner var jeg flink til alt. Men det var min måte å fylle det tomrommet jeg hadde inni meg, når jeg kjente på mitt sterke ønske om å være en annen en den jeg var.
Og det var vel slik det hele med slankingen begynte.

Jeg mangler så utrolig mye av de viktige utviklingene som et menneske bør ha vært igjennom på når de er på min alder. Jeg vet ikke hvem jeg er. Spiseforstyrrelsen har tatt alle de årene og all utviklingen fra meg.
Derfor blir det enda vanskeligere å finne seg selv og bli frisk. Det er en enorm jobb som krever alt fra meg, og jeg vet ikke hvem jeg er engang. Det virker umulig. Men jeg vet det går ann.
Jeg lever på drømmene mine, håpet mitt og målet mitt. Jeg har en utrolig fantastisk familie og en kjæreste som elsker meg, og jeg har masse venner som støtter meg. Samtidig vet jeg at jeg har egenskaper og ressurser i meg som jeg kan bruke til å finne meg selv også. Det blir tøft, men jeg skal virkelig gjøre alt for å klare det.

Tenk hvis en dag kan våkne med et smil om munnen, og smile til meg selv i speilet, og deretter smile til livet...
Da er det verdt det. Den dagen er det verdt det...
~Frida~