Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.
Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp(og andres).
Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.
Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.
Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.
...........................................................................................................
Dette innlegget inneholder mer- utrolig mye mer....
Jeg legger det ut når jeg føler meg klar for det.
I mellomtida jeg tenker på dere alle sammen. Mine kjære medkrigere, mine kjære venner. Dere betyr alt.
Medkrigere, KJEMP, KJEMP FOR LIVET!
Venner, jeg savner dere!
Jeg savner dere så inderlig. Jeg savner følelsen av å være sammen med dere, for nå innser jeg hvor mye spiseforstyrrelsen har tatt ifra meg av tid, stunder og opplevelser sammen med dere. Jeg savner oss. Og jeg gleder meg til å møte dere igjen<3
~Frida~
Kjære vakre Frida♥
SvarSlettDu skriver så sterkt, så gripende og du setter så godt ord på virkeligheten i starten av dette innlegget. Håper vi og jeg kan få lese resten når du er klar for det.
Med den selvinnsikten og den styrken du viser når du skriver så tviler jeg ikke ett sekund på at dette skal du klare. DU ER STERK.
Tenker på deg og <3
SvarSlettDu skriver så bra. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si at jeg er her og støtter deg og at jeg er glad i deg. Jeg husker da du sa til meg "En dag vil du bli lei av å overleve, og du vil begynne å leve", og jeg er sikker på at du også vil begynne å leve igjen. Du er så sterk, den sterkeste personen jeg vet om, og du er en person som jeg ser opp til. Så mye at jeg må bruke teleskop for å se så langt. (Å, jeg har så grusom humor)
Jeg vet du greier dette. :)