vekten går sakte men sikkert oppover, og jeg ligger fortsatt på riktig side av 40kg-grensen.
Men følelsene og tankene er slitsomme. Jeg sliter mye med ambivalens i forhold til hva jeg skal gjøre og hva jeg vil. Jeg vil jo bli frisk, men anoreksien vil ikke la meg begynne. Jeg bare utsetter og utsetter det å ta i mot hjelp. Jeg kjører fortsatt i rundkjøring og prøver å ta et valg. Det er alltid vanskelig før man skal ta et valg som forandrer på så mye, som igjen fører til at jeg må gjøre endringer. endringer er skummelt og utrygt. Endringer er ukjent farvann. Endringer er tøft og vanskelig. Men for at det skal bli forandringer må JEG gjøre endringene som skal til. Jeg må bare hoppe i det, gi fra meg litt av kontrollen og gjøre som jeg får beskjed om og stole på opplegget.
hvem sa at dette kom til å bli enkelt? Det er en kamp, det er helt sikkert.
Jeg tenker tilbake på den tida jeg bodde hjemme og slet med bulimi, men samtidig levde et ganske normalt liv. Jeg savner det friske jeg hadde da. Jeg har vært syk i 6 år, og det var nok da jeg var på mitt friskeste. Jeg hadde venner, gikk på skole, dro på fest, spilte handball, fikk meg kjæreste...
Det var så mange friske faktorer. Jeg savner de. Men samtidig husker jeg fortvilelsen og skammen over bulimien. Jeg husker alt den hindret meg i å gjøre. Jeg valgte ofte bulimien overfor venner fks.
Jeg valgte ofte bulimien overfor Lars. Det var det som fikk meg til å innse at jeg måtte ta opp kampen og bli frisk. Fordi jeg ønsket sånn å bli fri og frisk fra det som reduserte livskvaliteten min.
Jeg valgte å prøve å bryte bulmimønsteret. Mye ble feil, og jeg ble raskt fanget i anoreksiens klør igjen.
Jeg tenker på hvordan bup og sykehuset kunne la det gå så langt. Jeg var nærmest død da jeg kom inn hit på østmarka. Veien opp har vært forferdelig tøff og vanskelig. rett og slett et helvete. Vektoppgangen har jeg ikke kommet halveis på enda engang.
Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har en tøff kamp foran meg. Frisk skal jeg bli uansett.
Så hvorfor utsette kampen mer?
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
En klok, rett tankegang som vil få deg frisk om du fortsetter med den. Det skal ikke bli lett, men det skal bli verdt det. Med andre ord; du kan få dette til. Fordi du mer enn noe ønsker å oppnå å stå på toppen av fjellet. Hvorfor utsette mer? Et utrulig godt spørsmål du stilte der du, jenta som vil bli frisk. <3
SvarSlettvær stærk Frida! Åh, jeg ved hvad du gennemgår - jeg ved hvor forbandet hårdt det er, men lyset findes - livet venter kun på dig!
SvarSlettTanker fra en pige i Danmark, der følger din kamp:) <3
Og det steget er det bare du som kan ta Frida lille :)
SvarSlettno når du først er kommet på riktig vei (tenk i forhold til hvordan du var da du ble innlagt), vil det bare fortsett å gå den veien! du e kjempeflink til å trekk ut dem positive hendelsan fra hver dag, og når du har riktig tankegang e æ 100% sikker på at du e frisk om ikke leng :) gjør ditt beste og stå på videre! stor klem :)
SvarSlettDet gjør så vondt å lese alt dette. Jeg har sittet litt de siste par timene og bladd gjennom store deler av bloggen din, og det har vært så vondt. Jeg kunne ønske det var noe jeg kunne gjøre, noe noen kunne gjøre for å få deg ut av den runddansen du er i. Du kjenner ikke meg, annet enn at du muligens vet hvem jeg er. Jeg kjenner ikke deg, annet enn det inntrykket jeg har fått av deg gjennom bloggen og av å være i delvis samme miljø som deg i perioder av tenårene mine. Allikevel får jeg et så brennende ønske om å hjelpe. Jeg er klar over at det er ingenting jeg kan gjøre som en fremmed, men jeg vil bare si at du ikke må gi opp. Du har hatt framgang de siste månedene, om enn bare å komme deg noen steg unna døden. Stegene tilbake er ikke lange, så nå gjelder det å ta flere steg unna. Ta små steg, og ikke forvent for mye av deg selv. Husk at det er andre som har vært akkurat samme sted som du er nå som har kommet seg ut av anoreksiaens klør, og har kunnet leve som seg selv igjen, uten anoreksiaen. Husk at du er sterk. Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive, og jeg vet ikke om du setter pris på sånne kommentarer som dette fra fremmede heller, men noe måtte jeg si. Jeg kommer aldri til å forstå hvor omfattende denne sykdommen er, men jeg forstår at du er tøff som kjemper.
SvarSlettDet blir mye venting og utsetting når du ser for deg at du er inne i en rundkjøring. Kanskje kommer du aldri til å ta en avgjørelse fordi du ser for deg at du må gjøre et kvantesprang. Hva om du ser for deg at du er inne i en spiral, en oppadgående spiral..? Inne i en spiral teller selv de små fremskrittene. De store sprangene burde du ikke bruke så mye tid og krefter på å bekymre deg over, her teller hver teskje som en avgjørelse i seg selv. Du skal være stolt av de små valgene du gjør i hverdagen. Ros deg selv for hvert minste museskritt fordi det gjør at spiralen vinkles oppover ytterligere en grad, ikke skam deg selv over mangel på de store skrittene. De store skrittene kan du se tilbake på etter å ha gjort mange små fremskritt. Ha en fin dag, Frida!
SvarSlett