ambivalent runddans

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har så lyst å bare dra hjem, men jeg vet at slik som ting er nå, ville det vært umulig. Hvordan det vil bli når jeg er på BMI 17, vet jeg heller ikke. Kanskje er jeg motivert for Levanger da.
Det er så mange spørsmål, og så få svar.
Er det jeg eller anoreksien som vil hjem?
Hva vil jeg oppnå med pausen jeg snakker om? Eller hva vil anoreksien eller bulimien oppnå med den?
Skal jeg dra rett til Levanger etter oppholdet her? Eller skal jeg være hjemme noen uker for å ta en pause?
Skal jeg opp i vekt raskt, eller langsomt?
Skal jeg kaste opp, skal jeg trene?
Vil jeg bli frisk? Hva er frisk?

Det er så mange spørsmål, og som sagt, så få svar. Jeg blir helt fortumlet av det.
Tankene går frem og tilbake og plutselig blir det en destruktiv handling ut av det hele. Så baller det på seg. Jeg føler at jeg enda ikke har tatt et valg. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil bli frisk, men jeg vet ikke hvordan vei jeg skal gå. Skal jeg gå snarveien, som er veldig smertefull? eller den langsomme, som også er smertefull? Hvor lang tid vil jeg bruke på dette?

En ting er sikkert. Jeg er ferdig behandlet her på østmarka når jeg når BMI 17. Da overføres jeg til frivillig paragraf. Etter det venter Levanger. Jeg er så utrolig forvirret, fordi jeg er så sliten og lei av å kave og slite hele tiden. Jeg vil bare hjem nå. Jeg er lei av alt sykehus og behandling. Jeg er lei av å styres av spiseforstyrrelsen. JA, jeg vet at spiseforstyrrelsen kommer til å være sterk når jeg er hjemme, men det vil igjen være en motivasjonsfaktor for å bli frisk, fordi jeg vet av erfaring tidligere at jeg ikke vil ha det sånn. Da får jeg oppleve det, og vil derretter ønske å ta opp kampen igjen. I pausen vil jeg også gjøre masse jeg har brukt som motivasjonsfaktorer mens jeg har vært her.
Jeg vil reise, jeg vil være med venner, jeg vil på ferie, jeg vil være sammen med Lars, jeg vil gå turer, jeg vil være sammen med familien min. Mest av alt, jeg vil være hjemme, være Frida.

Jeg lengter sånn etter det, og det er det som er så vanskelig for meg akkurat nå. Det med å velge den smarteste veien. Den veien dere vil jeg skal gå. Jeg vet det er det riktige, og kanskje blir det slik at jeg ender opp på den veien uansett. Men mest av alt lengter jeg sånn hjem nå, at alt jeg ønsker er å komme hjem så fort som mulig. Å opprettholde vekten blir en selvfølge, for det må jeg for å beholde plassen min på Levanger. Der kommer jeg inn kun på BMI 17. Det er så mange feller, det er så mange feller som spiseforstyrrelsen legger frem. Jeg er fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Fremover går det uansett... hvilket tempo er opp til meg.
~Frida~