tirsdag 4. oktober 2011

my truth

Jeg er så forvirret, redd, nervøs og rastløs. Alt går til helvete med mat og vekt her hjemme, så det er en trygg tanke å vite at jeg skal på Levanger på Mandag. Jeg er redd. Livredd. Fra å være innlagt dødssyk på en akkuttpost på østmarka hvor jeg ble fratatt all kontroll og alt ansvar i nesten 7 måneder, til å stå på egne bein og ha alt ansvar selv og ha forventninger og press på deg til å ta riktige valg, ER TØFT!
Det verste er å ta valg. Det er lettere å heller bli liggende på sofaen og følge anoreksistemmens ordre og trusler, enn å gå imot å utsette meg for angst og følelser som jeg er livredd og ikke har noen verktøy til å håndtere. Jeg har angst for dette, og det er derfor det er så vanskelig å GJØRE det motsatte som anoreksien sier, eller bare "gjøre det" som dere sier jeg skal gjøre. Jeg vil gjøre det, jeg vil høre på alle rundt meg som vet bedre enn meg nå, jeg vil leve og det er det jeg vil få hjelp til når jeg kommer på Levanger. Mitt store problem blir å tørre å prøve å stå i det. Det er som å utfordre seg til duell som man vet kommer til å tape gang på gang, helt til man finner ut knepene til utfordreren og lærer seg hvordan man skal kjempe imot. Men da må man tørre å tape gang på gang. Man må tørre å begynne.

Jeg kan jo si litt om hva jeg sliter med også. Jeg opplever anoreksien min i stemmer. stemmene kan være høye og intense og gir ordrer, instrukser og trussler. Det kan være ordrer som at jeg må gjøre ting på en bestemt måte, må gjøre noe i en bestemt rekkefølge, ikke spise, overspise og kaste opp, sulte meg en dag, trene osv. Anorektiske handlinger rett og slett. Det kan også være andre ting som om at hvis noe blir vanskelig og tungt får jeg instrukser om hva som vil hjelpe. Jeg blir overbevist om at dette vil hjelpe og at dette er riktig. Det kan være ting som intox, stikke av og skade meg selv. Jeg har også en tvangstanke om at hvis jeg har fått en instruks, må jeg følge den. Hvis jeg ikke gjør det jeg "får beskjed om" kommer truslene. De kan også være veldig forskjellige. De kommer som oftest i tanker som "hvis du ikke gjør det, skjer det" eller "hvis du ikke gjør det, blir jeg ...." ellr "hvis jeg ikke gjør det, kommer jeg til å føle meg ... og bli ..." alt dette er veldig overbevisende for meg. Det verste er når jeg begynner å se ting. Det er jeg livredd for. Det jeg ser tror jeg er anoreksiskikkelsen.
Jeg skal ikke beskrive hva jeg ser, men det kan være utrolig skremmende. Derfor har jeg angst for å ikke følge ordre, trusler og anorektiske handlinger. Jeg er så livredd for hva som kommer til å skje. Det som har skjedd tidligere hvis jeg har prøvd å kjempe imot er alt fra dissosiasjon, at jeg ser ting, få panikkangst, besvime av angstanfall osv. Det som skjer når jeg dissosierer er at jeg får inn i en slags film i  meg selv hvor jeg ser/gjenopplever vonde minner eller ser ting jeg frykter mest i verden. At noen jeg er glad i dør, at jeg får i meg masse mat og ikke klarer å kaste opp, at jeg eser ut, atjeg blir fratatt all kontroll gjennom forskjellige ting osv. Som dere skjønner er det mange ting som gjør at det er vanskelig for meg å "utføre handlinger" imot sykdommen min. Jeg har rett og slett sykelig angst for å gjøre det på grunn av alle disse tingene.

Det jeg er redd for når jeg kommer til Levanger er enten at jeg skal stenge meg inne og adlyde anoreksiordrene fordi jeg ikke tørr, eller at jeg tørr å utfordre og at jeg skal påvirke de andre pasientene på noen måte. Fordi siden jeg hører stemmer, og hvis jeg går imot stemmene blir de høyere og mer intense. Da kan jeg rope det stemmene sier. Det kan være upassende ting som "JEG ER SKITTEN!", "JEG ER FEIT OG MÅ GÅ NED I VEKT","JEG BLIR SKITTEN AV Å SPISE OG MÅ KASTE OPP FOR Å BLI REN IGJEN". sånne ting kan jo virke litt forstyrrende når andre i samme situasjon sitter å skal spise mat fks.
Det jeg også vet er at hvis jeg IKKE gjør som jeg skal, ikke følger opplegget
 og pasientavtalen(en avtale mellom pasientene om at alle må spise opp
all maten og beholde den) er at jeg også da påvirker de andre pasientene negativt. Så uansett hva jeg gjør, kommer jeg til å påvirke de på en måte, og det er vondt for meg, fordi jeg vil ikke ødelegge eller gjøre det vanskelig for dem på noen måte. Jeg vil ikke være en forstyrrende faktor som bare påvirker dem negativt. Jeg vil klare opplegget og bli en del av en gruppe som jeg forhåpentligvis skal tilbringe mange måneder og en vanskelig tid med.

Det er vanskelig å takke ja til behandlingen, men enda vanskeligere å takke nei. Så jeg har bestemt meg for å prøve. Så vet jeg jo at hvis det ikke går denne gangen, har jeg alltid en ny eller flere nye muligheter senere. Det jeg mener er at jeg må være veldig motivert og klar for endring for å klare å få til dette. Og det er jeg også redd for. At jeg ikke er lei nok og motivert nok til å klare å gå gjennom en så tøff behandlingsprosess enda. Kanskje må jeg føle enda mer på hvor håpløst og forferdelig det er å dele livet mitt og tildels bli styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg må føle at jeg vil ha en endring i livet mitt og være villig til å gjøre hva som helst for å få det. Hva som helst vil da bli Levanger. Jeg føler liksom ikke at jeg er der nå, men at jeg gjør dette for alle jeg er glad i. Jeg vil ikke at de skal lide lengre. Jeg vil at de skal ha det bra. Men hvis jeg gjør dette for alle andre blir alt en løgn. Jeg har jo drømmer og planer som JEG vil oppleve, og da må jeg være i en tilstand hvor jeg er villig til å gjøre dette for meg selv, for å finne meg selv uten spiseforstyrrelsen.

grunnen til at jeg vil være så åpen med dere om dette, er fordi jeg vil dere skal forstå litt nærmere om hvordan ting egentlig er for meg og hvordan jeg opplever min spiseforstyrrelse. Det er komplisert og vanskelig. Men deres kommentarer og tilbakemeldinger har hjulpet meg så utrolig mye. Dere har snakket til FRIDA, og det betyr så mye for meg.

en annen ting er at det ikke er tillatt å blogge gjennom oppholdet på Levanger, så da blir det desverre en bloggepause.

takk.
~Frida~

7 kommentarer:

  1. Frida, jeg forstår du har det vanskelig. Men man blir virkelig aldri helt klar på egenhånd til å bli frisk. Kanskje noen få klarer det, men jeg ville ikke bli frisk.Da jeg skulle bli innlagt (ikke på grunn av spiseforstyrrelse, men for fare for mitt eget liv) nektet jeg å dra. Men jeg sa, okei, dette gjør jeg ikke fordi jeg vil, men jeg vet verden rundt meg tenkernog mener at jeg må. Så jeg ga det en mulighet. Jeg sa til Mamma da vi satt i bilen på vei dit at jeg kom til å skrive meg ut samme dagen.... Jeg kom dit, ble tatt i mot av Gunn, og hadde en samtale sammen med henne og Mamma. Jeg ble vist rundt, fikk sette kofferten på rommet mitt og si hadet til Mamma... Det var heeelt jævlig! Jeg var sikker på at jeg skulle velge å dra derfra samme dag som jeg kom, for dette ville jeg ikke. Jeg var ikke klar! Det endte med at jeg var innlagt sammenhengende i 6 mnd, der jeg hele tiden var en fare for meg selv... Jeg har aldri skadet meg så mye, så ofte, så grovt som da jeg var innlagt og tiden etter jeg ble skrevet ut... Jeg nektet besøk, jeg orket ikke. Jeg ble på avdelingen for det var trygt, der fikk jeg hjelp og det gjorde godt... Men jeg måtte tørre å bli hjulpet.... Da jeg turte det, etter noen måneder der inne, med MYE samtaler, MANGE brev var det mye som kom opp, ut og frem i lyset, og jeg fikk verktøy å bruke når angsten, selvmordstankene kom. Jeg rømte fra avdelingen, balanserte på toglinja mens jeg venteg på at toget skulle komme. Jeg skar meg opp til blods, så jeg måtte sy få antibiotika og en pose blod. Jeg ble kjørt til legevakta for og pumpes etter intox og jeg lagde hjemmesnekret rep av det jeg hadde på rommet mitt på avdelingen som jeg skulle henge meg i... Så selv på en avdeling der man skal bli bedre, der man får hjelp, der det skal bli bedre... Det er også der det psykeste i deg får utløp... Men med alle de nedturene jeg hadde da jeg var innlagt kom det alltids en slags opptur etter nedturene... På en eller annen måte. Jeg var 150% sikker på at jeg kom til å ta livet mitt den tiden jeg var innlagt. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å bli bra. Jeg hadde ikke noe håp i livet. Alt var svart, umulig og tåkete... Jeg hatet alt, jeg hatet alle, men jeg hatet mest meg selv... Jeg har kommet meg ut av den verste dalen. Jeg var innlagt i 2006 og 2007. Jeg har vætt i behandling fast fra jeg var 14 til jeg var 21, men var også innom psykolog som lite barn... Jeg har alltid hatt angst, og det har jrg fremdeles, men den er ikke så uhyre skremmende konstant. Jeg merker den, men den hemmer meg ikke like mye som den har gjort. Nå er jeg forlovet ( kjæresten min nektet å bli sammen med meg før jeg sluttet med selvskadingen, så jeg måtte velge mellom selvskadingen eller kjæresten) jeg er gravid og har derfor måtte slutte på alt av medisiner under svangerskapet. Jeg har et liv, et håp, fremtiden inni meg... Og det gjør virkelig alle mine nedturer, innleggelser, intoxer, selvskading, selvmordsforsøk verdt det. Av alt det grusomme har det også kommet mye godt... Som jeg har vokst på, som jeg vokser på fremdeles...

    Så det jeg vil si til deg, Frida er at selvom alt virker håpløst akkurat nå, så kan du om ett år, to år, eller kanskje tre år ha et veldig godt liv. Det er virkelig verdt å satse på å få det. For det er så godt å komme over på den lysere siden. Det er et helvete på veien, det vet jeg. Det er ikke lett. Det er en lang vei, men den veien, den kan jeg love deg er verdt å gå. For livet kan være bra!!

    Lykke til Frida :)

    SvarSlett
  2. tusen takk for en ærlig og åpen og reflekterende kommentar. Jeg setter stor pris på at du er såppas åpen og ærlig med meg. Takk for at du deler din historie.
    Hvilken avdeling var du innlagt på?
    Takk for at du viser meg at alt er mulig
    klem <3

    SvarSlett
  3. Jeg var innlagt på en åpen avdeling under Akershus universitetsykehus. Jeg var den yngste som hadde vært innlagt på den avdelingen. Så de som jobbet der fikk lære seg en god del om ungdom og selvskading mens jeg var der. Så du er heldig som kommer til en avdeling der dem er spesialisternpå spiseforstyrrelser... Selvom man egentlig er en liten spesialist selv...
    Men Jeg mener det virkelig Frida; når syke syke syke jeg har fått det bedre... Vet du hva, da klarer DU det også!!! Jeg var gitt opp av en del leger og behandlere og ble kalt "den hardeste nøtta jeg har vært borti" og det av en psykolog som hadde jobbet som det i 30 år... Jeg kjenner meg mye igjen i følelseslivet ditt, selvom ikke slet mest med spiseforstyrrelser... Jeg lover deg, det vil gjøre godt når du er gjennom det verste helvete... Det er din livs kamp, det er en krig, jeg
    vet det så ekstremt godt! Men den krigen vinner du, det VET jeg!! Ja, ALT er mulig! Dagen i morgen er fremdeles åpen. Den kan du fargelegge som du vil. Jeg håper du en dag klarernå fargelegge dagene dine med farger og ikke kun svart hvitt....

    God klem til deg, Frida!!

    SvarSlett
  4. Må bare få sagt en ting; håper VIRKELIG du klarer å drite litt i de andre når du er på levanger og fokusere på DEG. Jo mer du klarer det, jo lengre tror jeg du vil komme. Det er lov å være egoistisk, du må være litt egoistisk av og til og ta vare på deg selv, før du kan ta vare på andre...Du FORTJENER å bli frisk, aldri glem det! Du fortjener å få tilbake livet ditt og undomstiden, ikke la spiseforstyrrelsen overbevise deg om noe annet!

    Håper virkelig du får litt flere verktøy på levanger sånn at du kan klare å sparke spiseforstyrrelsen til helvete der den hører hjemme! Skummelt og tøft blir det nok, men det vil være verdt det <3

    Gleder meg til oppdatering om hvordan du river spiseforstyrrelsen i fillebiter! You can do it!<3

    SvarSlett
  5. Syns dette var en fin måte å forklare hvordan du opplever tilstanden du er i når anoreksien styrer. Syns det er fint at du deler. Det er lett å si bare gjøre, stå i det osv, men det er ikke så lett å gjennomføre. Takk for at du forklarte litt. Spiseforstyrrelsene kommer i så mange ulike former og har mange ulike utslag, selv har jeg ikke denne stemmen , så det er godt å få det forklart for min del, da forstår jeg mer.

    SvarSlett
  6. Sterkt av deg å fortelle så åpent om hva spiseforstyrrelsen din går ut på. Det høres helt forferdelig ut!
    Kanskje du klarer å si litt om dette til medpasientene dine også, slik at de kan forstå det om du evt. skulle rope/ikke spise? Er mye lettere å gi støtte når man forstår hverandre og hva man kjemper imot.
    Heier på deg!!!

    SvarSlett
  7. Våre liv er det tankene våre gjør det til.

    Jeg synes hele livet er som en lek, jeg! Men en lek kan lekes på så mange ulike måter. Den kan være morsom. Men også skremmende og farlig. Man skal ikke leke med livet. Dette gir ikke noe mening lenger, beklager det. Jeg føler jeg snakker til en vegg, samtidig som jeg føler jeg ser meg selv i en film. Når du starter og tenke gjennom alt du har opplevd er det som en film, en fantastisk film, men samtidig helt uvirkelig. Stå på, se på hver dag som en stor opplevelse! Glem alle disse dumme og forferdelige tingene som skjer. Tenk på alt det posetive. Du kan som oftest ikke se dem, for de kommer i små blink. Men de er der, hele tiden. Vi kan bare ikke se dem! :)

    Everyone wants happiness, no one wants pain, but you cant have a rainbow without a little rain. :)

    keep strong <3

    SvarSlett

gode ord dør sist