tirsdag 31. januar 2012

update .. helga i en annen verden

hei alle sammen

ville bare gi et livstegn og en liten oppdatering.
Det har nemlig vært litt av noen dager jeg har vært gjennom siden torsdag.
Det begynte vel med et epilepsianfall, og at jeg etter det ikke hadde vært meg selv i det hele tatt.

I hele helga har jeg levd i en egen verden hvor jeg har følt meg truet og at jeg har vært på en slags straffeplass. Jeg har sett og hørt ting som ikke har vært der, men for meg har vært virkelig. Jeg har gjennopplevd minner og sett personer jeg er redd for i andre og måtte forsvart meg. Jeg har sett personer eller vært i situasjoner som har gjort at jeg har skreket, smelt i vegger og gjort alt for å kommet meg ut. Da måtte jo peronalet stoppe meg, og det opplevde jeg igjen som at de angrep meg, så jeg sparket, hylte og skrek, og til og med bet. Det har vært mye reiming med andre ord. I tillegg har jeg hatt tusen flashbacks som har skremt vettet av meg. Og alt jeg har sett som ikke har vært her, altså ting som jeg frykter mest av alt i verden. Jeg har sett mine nærmeste dø mens jeg har ligget i reimer og ikke kunne stoppet det.
Jeg har vært helt fra meg. Jeg har vært så full av stress og uro og angst at jeg har hatt kraftige anfall hele helga... Personalet har prøvd å fått kontakt med meg, men jeg husker bare at jeg måtte flykte, og alle disse tankene om at de ville skade meg. Og sorgen over at alle mine kjære var døde.

søndag kveld begynte jeg å komme til meg selv igjen. og vi har gjennom dagen i dag og i går funnet ut at det er ofte i forbindelse med måltid at jeg detter ut. Det blir rett og slett for vanskelig. I går fikk jeg anfall rett etter måltidet. Det er så mye angst og følelser og uro, pluss at kroppen mine er helt utkjørt etter alt som har foregått de siste ukene. Det er nok mange grunner til at det det er som det er. Men en ting er at hjernen er underernært på næring, noe som vil bli bedre. kroppen er full av stress og angst. anoreksien er sterk. Jeg er sliten, utmattet og utslitt etter alle påkjenninger som har vært.

psykologen min var innom i går. og jeg er så utrolig redd og utrygg for hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg faller ut og inn i en mørk verden, hører stemmer og ser ting hele tiden. Plutselig er jeg ikke meg selv og føler jeg må flykte. Jeg jobber hardt for å forholde meg til virkeligheten. pluss at anoreksien er sterk også nå. det er nok den som spiller meg et puss og prøver å komme seg unna.
psykologen sa at jeg skulle fokusere på at gevinsten ikke kommer med en gang. hvis gevinsten er å nå toppen av et mount everest, må man gå mange fjellturer først før man er klar nok og sterk nok til å gå den lange fjellturen. Og når man står på toppen har man vunnet.

~Frida~

11 kommentarer:

  1. Det er jo ganske ÅPENBART at du overhodet ikke er klar for å utskrives!!!!

    Man får mye lettere anfall når man er så underærnært som du er.

    SvarSlett
  2. Det var virkelig godt å få et livstegn Frida.
    Jeg skjønner at helgen din har vært tøff og at også tiden framover kommer til å bli vanskelig å komme seg gjennom.

    Jeg håper du forblir innlagt til du har kommet mere til deg selv og til vekten har økt. Jeg skjønner det er vanskelig lell om jeg ikke lever i en spiseforstyrret hverdag.

    Du skal vite at jeg heier og tenker på deg hver dag.

    Lykke til Frida.
    Klem<3

    SvarSlett
  3. Kanskje du er psykotisk...

    SvarSlett
  4. Jeg tror verken du er psykotisk,dissosiativ eller har vrangforestillinger. Jeg tror det er sf som føler seg truet, og du har vel kommet så langt i bedringen av sykdommen at du adopterer andre psykdommer for å fortsette å være "psyk". Man blir ikke bare plutselig psykotisk, stemmehørende osv. Det er nok noe du har kommet på i et desperat forsøk på å holde deg i psykiatriens klør, mest mulig fotfulgt, begrenset fra det virkelige liv, Og i tryggheten du føler av å være skjermet på lukket avdeling. Gratulerer, virker som du har klart å lure de på østmarka, men du har også lurt deg selv.

    SvarSlett
  5. jeg tror ikke jeg er psykotisk. jeg bare forklarer hvordan det har vært, og hvorfor jeg tror det er sånn. og tror du virkelig jeg ønsker å være her? hadde jeg hatt muligheten hadde jeg sprunget så langt herfra som mulig. men det kan jeg dessverre ikke. fordi jeg er innlåst, fanget og uten noen muligheter til å komme meg ut herfra. hvem er det som ønsker å være på et jævla isolat da?

    SvarSlett
  6. Anonym: tenker at det ikke er vår - blogglesernes - oppgave å diagnostisere (dissosiativ/ikke dissosiativ). Selv har jeg dissosiert, sett bilder etc. ganske så "plutselig", sett fra utsiden, så om det er mulig eller ikke kan vel diskuteres.
    Uansett hva som gjør at stemmer, bilder kommer så er det vel et forjævlig (unnskyld uttrykket) sted å være.

    madeleen

    SvarSlett
  7. <3<3
    Det finns en vei ut av det hær å... I promise!
    Klæm Ann Iren

    SvarSlett
  8. Jo Frida, du har hatt muligheten. Mange ganger. Hvis du spiser kommer du ut. Spiser HVER DAG. Flere måltider om dagen. BESTANDIG. Alt dette føleriet er bare unnskyldinger. Bare dikting og visjoner. Spis, og du blir fri.

    SvarSlett
  9. Jeg er enig med anonym over her. Men jeg vil også bare få si at det ikke er noe bare- det er hardt, tøft og brutalt! Det andre jeg vil si er: det blir aldri noe lettere. Stå på Frida- varme tanker...

    SvarSlett
  10. Okei, skjønner du har det fælt, men jeg er litt enig med de andre her i at det virker som om du adopterer andres symptomer...
    Og når du sier sonden er straff?? Du sier jo også at mat er medisinen din.
    Du dikter i vei, men vet du hva? Livet er ikke enkelt. Hverken for deg, meg eller alle andre.

    SvarSlett
  11. Herregud, kjære Anonym!! Hvem er du som tror du kan si noe sånnt? Frida vil jo ikke være på Østmarka. Hvem i all verden er det som vil sitte innelåst så lenge? JA, det er "bare" å spise og så kommer hun seg ut, men da tror jeg ikke du vet hvor hardt det er å ha en spiseforstyrrelse. Nå kjenner jeg at jeg ble skikkelig sint. Så sint at jeg ikke klarer å skrive det jeg mener om saken!

    SvarSlett

gode ord dør sist