mandag 20. februar 2012

veiing og forvernsamtale

Dette har vært en følelsesmessig tøff dag med mye angst. Ikke mat-angst, men masse nytt-angst. En følelse av "hva-skal-jeg-gjøre/velge". Både i forhold til vekten og post 4.

Vekta har utrolig nok gått litt ned IGJEN. Helgas eksponering med tvangshandlingene viste ikke store resultater. Men på grunn av hestekuren av forandringer, magetømming, sykehus, undersøkelser og nye mindlertidige forandringer, fikk jeg skryt for at jeg har klart meg så bra. Jeg får prøve å være enda mindre aktiv i forhold til vekten.

Så hvordan gikk forvernsamtalen?
Vel, et nervevrak som jeg var både før og under og etter samtalen gikk det greit.
Overlegen på spesialpost 4 er kjent med meg fra før, så de trengte ingen bakgrunnsinformasjon.
De forklarte litt om opplegget, og hvordan ting fungerte der, og jeg sa litt om hvordan jeg ser på det å komme dit. Jeg var dønn ærlig å sa det som det var. Jeg er ambivalent og livredd. Jeg er usikker på om jeg er motivert nok og i stand til å gjennomføre opplegget der. Når de forklarte opplegget følte jeg det lignet veldig på Levanger, og det har jeg dårlig erfaring med. Men litt lengre ut i samtalen sa de at på post 4 er de ikke fullt så strenge på opplegget og man får god tid på seg. Det er tatt hensyn til at pasientene trenger tid på å komme ordentlig inn i opplegget, og det senket skuldrene. De var rimelig høyt oppe nemlig, når jeg så kostlisten jeg måtte forholde meg til. Men i forhold til kostlisten også er det opp til en selv om man vil spise brød eller knekkebrød, vil ha smør på brødet eller ikke, valgfritt pålegg, og måltidet varer i 30 minutter, så får man spise det man klarer, bare man går helhjertet inn for å spise det man klarer. Det senket som sagt skuldrene. På levanger var det forhåndsbestemt hva man skulle spise, så var det pasientavtalen som gikk ut på at alle måtte spise opp maten for hverandres skyld. Det hjalp mange til å fullføre måltidene, men i mitt tilfelle som stod helt fast, gjorde bare samvittigheten min sårere. Det at man kan velge litt i forhold til hva og hvor mye man skal spise kommer til å gjøre det lettere å komme i gang. Jeg spurte om det var vanlig å klare å spise alt på kostlista med en gang, og det var det altså ikke. De fleste utfordrer seg litt etterhvert. Noen synes det er vanskelig med brød eller smør, og kan heller utfordre seg på det når de er klare.
Man skal også føre ett avkryssningsskjema i forhold til om man klarte å fullføre alt eller delvis, om man klarte å beholde osv. Når man har samtaler med behandlerne ser man på skjemaet sammen og ser og vurderer sammen. De tre første ukene får man maten ferdig smurt og man sitter på et bord sammen med et personal alene de første dagene, så hvis man føler det er greit, kan man sitte sammen med de andre.

Så fikk jeg en ukeplan på hvordan uken fungerer. Det var kropppsbevistthetsgruppe, kunstterapi, samtaler med behandlere og ukesevaluering og veiing. Mange aktiviteter som er en del av tilfriskningsprosessen.

Lokalet var kjempe fint, og jeg møtte også mange som jobbet der. alt virket supert. Og jeg skulle ønske jeg var supermotivert.

Er jeg det nå?
Nei, jeg er livredd og ambivalent til tusen. Hvordan skal jeg gjøre dette? Vil jeg dette? Jeg vet jeg bør, og jeg skal prøve. Det jeg er redd for er at rammene er alt for løse, og at anoreksien vil benytte seg av friheten den får, og at jeg dermed ikke får noe ut av denne fantastiske behandlingen. Jeg var også ærlig om dette i dag på forvernsamtalen. Jeg sa at jeg taklet forandringer dårlig, og jeg sa hva målet mitt med behandlingen der var. Vi fikk litt dårlig med tid, men var enige om at vi måtte få til et samarbeid mellom spesialpost 4 og akuttpost 4, slik at det ble best for meg. Målet er jo at jeg skal bli friskere.

Men som sagt, angsten og ambivalensen er stor nå, og jeg tenker og grubler. Det er slitsomt.
Dette er jo en slik fase som jeg beskrev i går. Det er vanskelig den tiden før man virkelig bestemmer seg.
Man veier for og imot, man vil og ikke vil, man har ambivalente følelser, og i mitt tilfelle har jeg en djevel på skuldra som prøver å snike seg med i gamet. Vi skal møtes igjen om en uke, så jeg får litt tid på å tenke på det.

Jeg skal på spesialpost 4, det skal jeg. Men jeg må bestemme meg for at jeg skal få det til, for det har jeg ikke enda. Jeg mangler motivasjon og styrke. Følelsen og angsten er stor, større enn fornuften i dag.
Kanskje jeg bare trenger tid på å fordøye alle inntrykk og nyheter. Det er tross alt en stor dose av det jeg har fått i dag.

dagens trossing av tvangstanker har foresten gått veldig bra. jeg har gjort ting veldig annerledes enn i går, og jeg har vært mindre aktiv. Nå gjennstår resten av kvelden. Målet er å ikke gå ned mer i vekt. Det går ikke. Det blir ikke aktuelt. akkurat det er jeg sikker på. Ikke lenger ned, da blir jeg ikke sterkere og vertfall ikke mer motivert. KJEMPE KJEMPE mot målet nå.

bah... det skal ikke være lett. Jeg skulle ønske jeg var foruten dette. Jeg skulle ønske jeg lå på sofaen hjemme og slappet av etter en skoledag, eller var på trening med håndball, eller ute med venner. bare jeg hadde vært fri. Dagen kommer hvis jeg vil. Hvis jeg velger riktig nå.
~Frida~

8 kommentarer:

  1. Ønsker for deg at du klarer å ta de riktige valgene. At Frida får velge, og ikke spiseforstyrrelse, eller samvittighet, eller noen andre dumme tanker.
    Det er så verdt å velge livet! <3 Du vet hva som må til... man må Gjennom det! Noen ganger må man velge, noen ganger må man fysisk presse seg litt. Og kan man ikke velge, så får man ta en sjanse :)
    Nå har jeg vært veldig "frisk" eller iallefall tilnærmet symptomfri siden Desember, og det har skjedd så mye positivt i livet mitt at jeg takler små nederlag som dårlige dager veldig mye bedre enn før. Ikke minst har jeg en god tro på livet som jeg manglet for bare noen mnd siden. Jeg har ikke lenger den store fortvilelsen og mis-håpet inni meg. Det vil jeg virkelig holde fast på, og det prøver jeg å tenke på hver gang monsteret sniker seg inn på meg.. Uansett hva det sier, så må jeg velge å tro at det gode livet har å by på er verdt mye mer å kjempe for, enn å ha den såkalte "vennen" som bare fører vonde ting med seg.
    Stor klem! :))

    SvarSlett
  2. Kjæmp mot friheten-innta livet igjen,steg för steg-å du villj sjå att d va värd det!!

    Love<3

    SvarSlett
  3. Som tidligere pasient ved spesialpost 4 ( ikke for det du sliter med), gjennom 2 år, fikk jeg virkelig oppleve hvordan anoreksi arter seg, med eller uten tilleggs"plager". De jentene som var der samtidig som meg, var/er knalltøffe, men de var ikke spesielt høye i hatten da de ble lagt inn. Jeg tror de fleste av dem strevde med de samme spørsmålene som du gjør nå Frida, spørsmål som er fullt forstålige, men en ting kan jeg love deg, jeg tror ikke du kan komme til en bedre, og mere kompetent post på din vei tilbake til et frydefullt liv. Bare det at du får tid, er av stor betydning - din tid.
    Jeg ønsker deg all mulig lykke til Frida - jeg heier på deg.

    Bodil.

    SvarSlett
  4. Yo, blir vi medpasienter vi da? Good.

    SvarSlett
  5. Ikke la ambivalens være tema engang for deg i livet nå.... Du kan ikke tillate deg tanken på at du ikke er motivert. Man blir aldri motivert til å bli frisk eller få behandling med en sånn sykdom. Det ligger i sykdommens kjerne, i dens natur. Det er derfor man må TA KONTROLLEN OVER DEN SELV. Du vet selv hva du ønsker deg av livet. Du får det ikke hvis du utsetter og viker unna. Post 4 virker som et sted hvor du kan få utvikle deg i en takt som du kan klare. Men våg å gi slipp på kontrollen. Ingen kan fullt ut kontrollere LIVET. :) Tenk litt over det! Vær sterk nå, bruk flinkheten din og det knallharde kontrollbehovet ditt til å kontrollere sykdommen, så du ikke gir den flere år av livet ditt. Lykke til! <3

    SvarSlett
  6. Du kommer deg mer og mer for hver dag. Men gi alt nå !!!!!!!

    SvarSlett
  7. Kjære Frida.Om du ikke takker ja til behandlingen på post 4,er sjansen for at du dør innen kort tid hjemme.Det er begrenset hva kroppen din orker av juling.Det er lett å tenke at det skjer ikke meg,men det kan det,i aller høyeste grad.Synes det høres idiotisk ut at man ikke "behøver " å spise opp maten sin fra første dag,enten det tar 30 eller 60 eller 90 minutter.Da er det lett for at anoreksien tvinger deg til å utnytte reglene,og sjansen for at det kan bli sånn,er absolutt tilstede.Det er jo bedre å bare starte for fullt med en gang.Da slipper man den evinnelige angsten hele tiden,for det er jo bedre at den er høyere i begynnelsen,og avtar etter hvert.Snakker av erfaring etter å ha vært på x antall ulike behandlingssteder i landet.Når man har så sterke anorektiske tanker,er det beste å ha minst mulig valg ifh.til brød,knekkebrød,smør og pålegg.Anoreksien vil styr alt.Om du bestemmer deg for post 4,må du formidle at du bør ha minst mulig valg ang.mat og hele spisesituasjonen.Det er det som mest sannsynlig vil hjelpe deg best.Velg det den friske Frida vil,og blir det for vanskelig,få noen til å hjelpe deg å bestemme.For du har i teorien ikke noe valg hvis du vil leve.
    Dette kan virke strengt,og det er det.Men det er ikke ondt ment,men det vet du.Dette er realiteten og et valg mellom liv og død.Vil bare at du skal klare å få det friske livet du ønsker deg.For jeg bryr meg.
    Gi jernet!

    Klemmer:)

    SvarSlett

gode ord dør sist