tirsdag 20. mars 2012

Dagen begynte med veiing. 100 gram ned fra i går, men det var jo fordi jeg så vidt kom i gang.
I dag derimot har jeg hittil klart å spise et knekkebrød med rekeost, paprika og agurk + litt pålegg fra de andre knekkebrødene + en kopp te, til frokost. Så var jeg med på morgenmøte og en liten gåtur etterpå.

Så var det samtale. Behandlingsteamet mitt var veldig glade på mine vegne at jeg hadde klart å begynt å spist. Det er en start. Alt er bedre enn ingenting. Og nå går det fremover, så lenge jeg fortsetter å kjempe.
Til lunsj ble det det samme som til frokost.
Neste er middag. Verstingen, men noe skal jeg få ned. Hovedsaken er at jeg spiser noe til hvert måltid. Det skal jeg klare.

~Frida~

6 kommentarer:

  1. Godt jobba!
    Motbevis det noen frykter skal skje (tilbake til skjermet).
    Dette kan du klare!
    Bruk gjerne dine medpasienter som motivasjon under måltid om du klarer.
    Hold fast på håpet ditt, det vil føre deg langt. Du er uendelig sterk!

    SvarSlett
  2. Jeg er veldig, veldig stolt av deg skal du vite!

    SvarSlett
  3. Godt å lese at du har kommet igang.Neste steg er å få til å spise alt det du skal til hvert måltid.Hver dag.
    Kroppen din er i dårlig forfatning,og iblandt er noe å spise,ikke mye nok.Det skriver jeg ikke for å ta fra deg motivasjon,men at det er viktig å forstå at selv om du har kommet litt igang,så balanserer du på en knivsegg ifh.til liv og død.Selv om kroppen din få litt mat,kan den fortsatt "takke for seg".Det vil ikke du,det vil ikke jeg,det vil ikke din familie.Ingen vil det.
    Nå har du gitt kroppen din nok juling.Du fortjener å ha det bra,og å gjøre det alle andre på din alder gjør.
    Du lever,men det er ikke et liv med god kvalitet.Men du er på vei mot det livet du ønsker deg,og dit kommer du.
    Selv om du er utålmodig(det ville alle vært),er det en jobb som det ikke går an å skynde seg med.Når jobben først skal gjøres,er du tjent med å gi deg selv den tiden du trenger.Det handler ikke bare å bli bedre her og nå,men det som er en like viktig jobb er å ikke få tilbakefall.
    Jobb på,bruk motivasjonen din,ikke la anoreksitankene få overtaket,utfordre angsten.Uansett hvor jævlig angsten er,så dreper den deg ikke,selv om det føles sånn.

    Klem:)

    SvarSlett
  4. Som jeg har sagt før, hør på Anita :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tine:)Vi VET faktisk hva vi snakker om,i motsetning til mange andre.
      Klem snuppa mi;)

      Slett

gode ord dør sist