EN FANTASTISK DAG- pluss mange andre ting

 jess, dette har vært en bra dag. Hadde en samtale med behandleren min på morgenkvisten angående hvordan vi skal gjøre ting frem til jeg skal på post 4. Det ville kanskje vært naturlig å slippe litt på "tøylene" når jeg likevel skal inn i frivillig behandling, men av erfaring fra tidligere var han klar på å holde ting slik som det er nå, både for å skille mellom hvordan behandlingen er her(så jeg skal ha i minne) og på frivillig på spesialpost 4. Men også for å holde meg stabil og at ikke ting skal bli som sist, når jeg skulle til Levanger. Da ble paragrafen opphevet, og jeg sluttet å spise med en gang, gikk ned raskt, og var dårlig rustet når jeg skulle til Levanger. Uten næring i kroppen på tre uker var anoreksien sterk, og jeg svak. Det vil vi prøve å unngå denne gangen.
Jeg er egentlig enig, for jeg vet og kjenner hvor lett jeg glir inn i anoreksiklørne, men samtidig blir det jo en vanskeligere overgang og da. Fra å være på intensiven på akkuttpost, til åpen frivillig behandling med tusen muligheter for anoreksien. Jeg kunne hatt godt av litt "trening".

Men samtidig vet jeg jo at jeg må finne min indre motivasjon og bruke den for fullt nå fremover uansett.
Jeg må tenke på hvilke mål jeg har og hva jeg vil HELE TIDEN, for å ikke bukke under for anoreksien.
Jeg er i faresonen, for jeg er egentlig litt lav i vekt. Jeg ligger på 50-50 med anoreksien i styrke. Tankene er der, og det er ikke mye som skal til for at jeg lar meg styre av dem. Jeg grøsser av tanken på hvor vanskelig det kommer til å bli fremover. Men jeg prøver å tenke at "JEG KLARER DET". så tror jeg at det å komme i litt "friskere" miljø med andre medpasienter som jobber mot samme mål, vil hjelpe meg bedre denne gangen enn når jeg skulle til Levanger. Da hadde jeg nesten gitt litt opp på forhånd.
En ting er sikkert. Det er et knallbra opplegg og behandling som venter meg, og det er bare opp til meg om jeg vil ta imot.
Jeg spør meg selv når jeg er i tvil, "hva har jeg å miste på det?" , og ikke minst "Tenk på gevinsten når jeg klarer det"(ja, jeg sier når, og ikke hvis). For jeg vet jo hva jeg vil. Jeg vil jo bli  frisk for søren. Og hvis jeg vil bli frisk, så MÅ jeg bare gjennom det.

Jeg fikk en nydelig melding av ei god venninde av meg i dag.
Jeg velger å dele deler av meldingen med dere for det var så nydelig sagt, og hun fikk frem noe utrolig viktig som fikk meg til å tenke.

Hei kjære blomsterpike :)
Har tenkt utroli masse på dæ i d sisste. Kjenne at æ savne dæ. Rakk ikke å bli så veldi godt kjent me dæ på Lian, men æ rakk å bli veldi gla i dæ. Æ huske kor my du stråla da vi va på ridetur en gang. Huske vi skull bad me hestan å dæm villa ikke gå uti vanne, men æ å du jor d. Du va tøffer enn mæ, for du dyppe hele dæ under vann. Me min vannskrekk jikk æ bare uti te midja. Gud kor godt d va å sje dæ den gangen. Du va som en vakker solsikke dær du sto. D va godt å sje dæ smil, men d va utroli trist å. For solsikka høre ikke hjem bak låste døra. Da får dæm ikke blomstra sæ like sterk å fin som dæm jør i d fri. Fargan bli ikke like sterk, å dæm bli ikke like stærk for vær å vind. Dæm klare kanskje å tillpass sæ live bak lukka døre. Men æ trur d e en gnist som forsvinn.. den gnisten som kalles å lev. Folk si at blomster væks bedre om man snakke litt te dæm, å vise kjærlighet å omtanke. Så æ vælge å snakk te dæ i håp om at d kan varm hjerte ditt, kanskje ikke for alti men iallefall et lite sekund. Æ bryr mæ utroli my om dæ Frida. Æ håpe du vet at du e ei fantastisk å unik jente. For du e virkeli d! Du e så sterk. D e ikke sikkert d føles sånn akkurat no. Å kanskje vil du ikke føl d før ei go stunn fram i tid. Men en dag, da live smile te dæ å du smile tebake. Kanskje du da kan kjenn på følelsen av at du e fantastisk, sterk å vellykka. Æ vælge å tru at du en dag tar verden me storm. Æ glede mæ på dine vegne te den dagen du går ut døra, å du e fri å frisk. For i navne Frida ligg åsså ordet fri. 
 
 Først vil jeg bare si tusen takk til denne vakre jenta. Hun betyr mye for meg.
Så vil jeg bemerke meg det hun så fint sier. Gnisten etter å leve forsvinner fort når man er borte fra livet.
Man får ikke de daglige dosene av friske omgivelser, friskt liv, friske ting som gjør at man velger å stå opp om morgenen, som gjør at man helt naturlig fortsetter livet.
Man har motivasjon naturlig.

Min motivasjon er basert på drømmene mine, alle ting jeg har lyst til og den personen jeg har så lyst til å bli, og alt jeg har lyst å gi til andre. Drømmer. Og styrke får jeg av drømmene, håpet og ikke minst kjærlighet og omsorg som støtte. Og også av at dere, og så mange fler har Troen på meg. Det er så viktig for meg og betyr så utrolig mye for meg. Det er motivasjonen min. alt dette.

Og etter å ha lest meldingen fra min skjønne venninde, samtidig som jeg fikk besøk av min kjære i dag, og vi var ute å luftet oss litt, gikk det opp for meg hvor "hjernevasket"(rett og slett, jeg finner ikke et annet ord) man kan bli av å være i syke omgivelser. Man lever i en helt annen verden hvor man ikke opplever de daglige naturlige tingene som vanlige folk opplever. Alt som er sykt, blir vanlig. Og det går ikke opp for en før man faktisk kommer litt ut i det friske livet igjen. Jeg har vært på små turer ut i den friske verdenen i det siste, og opplevd nettopp dette. Jeg merker hvor utrolig lite som skal til for å glede meg, og hvor utrolig lite som skal til for å gjøre meg trist igjen. Det er ikke naturlig. Det livet jeg har levd er så langt fra naturlig.
Og det er så viktig å skjønne. At Den friske verdenen har så mye mer BRA og fantastisk og er så mer innholdsrik, hver dag, så lenge man velger å gjøre det beste ut av den.
Men det er ikke alltid like lett å komme seg ut fra den syke og inn i den friske, etter å ha vært så lenge i den syke. Hver eneste dag suger litt og litt mer livsglede og friskt ut fra en, uten at man kanskje merker det.

Jeg synes det er rart at man ikke er mer bevisst på dette i psykiatrien egentlig. Man blir nesten mer syk av å være på psykehus i noen tilfeller. Heldigvis for meg i mitt tilfelle lengter jeg sånn etter en frisk verden, men jeg vet og har selv erfart at det er slett ikke en selvfølge for alle. Mange opplever etterhvert at de fire hvite veggene er trygge, og tørr ikke å bevege seg ut av dem. Jeg sier det igjen, det skulke vært mer fokus på friske ting i psykiatrien, selv på en akutttpost. Hver minste ting kan bidra, så lenge det er NOE friskt hver dag, kan det være nok. Men det KAN absolutt ikke være bare sykt. I mitt tilfelle har jeg blitt tvingt til å være i det syke, både av behandlingsmessige grunner og av min egen sykdom.
Jeg har ofte følt meg "visnet", og det er jo ikke rart.
Jeg synes dessuten heller ikke at sykehus skal hete sykehus. Det burde heller kalles noe som er mer aktuelt. Hva gjør man på et sykehus? man forebygger helseproblemer eller behandler sykdom. Man fremmer HELSEN VÅR. Jeg synes sykehus burde kalles helsehus. Og det burde absolutt bli mer fokus på å forene den syke verdenen med den friske og ikke minst VIRKELIGE verdenen. OH, kjenner jeg har så mye mer å si på dette området, men kjenner jeg må være litt forsiktig.

Vel, dette ble et langt og innholdsrikt innlegg med mange temaer. Jeg vil avslutte det med å takke kjæresten min for en fin dag sammen. Han var på besøk til meg fra halv fire til åtte. Vi fikk mange fine og friske timer sammen. Og av en eller annen grunn har jeg vært utrolig hyper og munter i dag.
Jeg sa til Lars at jeg trodde jeg var manisk eller noe. Men så minnet han meg på en følelse som er ganske normalt. GLEDE. Snakk om "hjernevasket". Vi måtte le veldig av det.
Men uansett så hadde vi det kjempefint i dag/kveld, og det var herlig å være GLAD(ja,riktig) igjen.

punktum?
~Frida~