ett år siden- døende

 minnene sitter i. For ett år siden tilbringte jeg min siste natt hjemme, før et år med sykehus og psykehus startet.
For ett år siden lå jeg i min egen seng døende av den djevelske sykdommen som holdt på å ta knekken av meg både fysisk og psykisk. Jeg husker den forferdelige angsten, hvor redd jeg var. Jeg skulle på Bup Lian, forandringer, Noe nytt skulle begynne. Angsten for det tok meg. Spiseforstyrrelsen var sterkere enn lille Frida.
Jeg inntok tabletter, uten å ha noen som helst kontroll over hva jeg gjorde. Jeg husker følelsen av å være 100% styrt av angsten og sykdommen. Jeg følte meg død. Jeg så meg selv utenfra. Jeg var et vrak. Jeg var et anorektisk vrak og hadde null kontroll. Jeg satte livet mitt på spill.


før innleggelse
http://leaamalie.blogspot.com/2011/02/pust-hold-ut-pust.html

http://leaamalie.blogspot.com/2011/02/to-dager-overlevelse.html

tårene renner, jeg var fortapt da...

Jeg har ikke mer å si, måtte dette være motivasjon til å ikke la meg knekke fremover. Sykdommen tok nesten mitt liv.