lørdag 17. mars 2012

kjempe for livet

i alt mørket prøver jeg å finne lyspunkt... bare små glimt av lys. jeg ser ikke...
i alt kaos prøver jeg å sile de gode ting og de vonde ting. men det gjør vondt uansett.
jeg kjemper mot en djevel, som jeg vet vil ha meg på dødsleiet igjen, men likevel er smerten så stor når jeg ikke adlyder. angsten og den indre smerten fyller meg, jeg kjenner livsgnisten renner ut av meg.
Jeg mestrer ikke, jeg klarer ikke, jeg vinner ikke. djevelen vinner.
Jeg føler meg så alene. helt alene. jeg klarer ikke å se hendene rundt meg.
sykdommen vinner tid. tid av mitt liv. Frida forsvinner.

skal jeg la det skje?
vil jeg gjennom enda et helvete med tvangsforing, reimer og en helvetes kamp mellom anoreksien og behandlerne? vil jeg ikke heller velge livet?

Selvfølgelig vil jeg det. jeg vil ha livet. jeg vil være Frida. jeg vil bestemme. Jeg vil nå mine mål.
Men å møte min største frykt er noe jeg bare utsetter og utsetter. Jeg tørr ikke å møte angsten og følelsene mine. Jeg føler meg feig, som ikke klarer det. alle de andre klarer det. Men vi kjemper hver vår kamp.
Jeg må sette ned foten. Jeg vil ikke ned i kjelleren igjen. Jeg orker ikke. Men da må jeg bryte isen.

Min kjære sang på fylkesmønstringen i dag om meg. i slutten av sangen synger han at jeg bryter isen, og jeg blir fri. Selv om jeg føler meg fanget nå, betyr det ikke at jeg ikke kan klare det. Jeg må bare prøve å fokusere på at jeg har nye muligheter hele tiden. Jeg har valg. Jeg kan velge livet - bit for bit.
for et år siden var jeg døden nær, jeg brukte et år på å klatre meg opp fra den. 
jeg nekter å bruke enda et år på å klatre opp fra kjelleren, som anoreksien fører meg til. 
Jeg må kjempe nå, kjempe for livet.

~Frida~

14 kommentarer:

  1. Det er ingen vits i å utsette. Ingen overhodet. Ingen. Begynn NÅ. Kjemp NÅ.

    <3

    SvarSlett
  2. Hold opp med det svermeriske vrøvlet ditt og begynn å spis. NÅ!

    SvarSlett
  3. Frida, ble så lei meg da jeg leste ditt forrige innlegg. Ikke vanskelig å skjønne at smerten du bærer på er utholdelig og veldig vond. Du er ikke håpløs og misslykka selvom du føler det sånn, du er tapper og modig! Du må gi deg selv en sjanse, gi de rundt deg en sjanse til å hjelpe deg. Du kan Frida, la dem få lov og ta i mot den muligheten du har.Du Vil få det så mye bedre...
    høres ut som du står fast, veldig fast. Å kjempe dag ut og dag inn alene blir utrolig slitsomt ,og til Slutt tapper det deg for alt du har àv krefter, energi og livsgnist. Man orker ikke mer og er i ferd med å gi opp. Det går ikke, det må finnes en annen utvei vennen. Du må snu, velge riktig vei for deg selv og gå fremover skritt for skritt. En og en pusle brikke vil falle på plass, etterhvert som som du bearbeider de vonde hendelsene i livet ditt NÅ. Du har begynt, jeg tror på at du klarer å fortsette og at du en dag vil bli et helere menneske. Et helere menneske som tror på seg selv og klarer det hun vil oppnå i livet ,uten at spf får slippe til!!! Nå e det Nok, ta styringen NÅ Frida, ikke vent... til det er forsent. Du føler deg fanget, du kan selv bryte muligheten er enda god. Vær god mot deg selv og ikke la tvangsforing, reimer, enda en kamp og mer smerte skje omigjen. du kan unnvære , men valget må du selv ta! uannsett hvilket valg du måtte ta er du en vinner og ikke en taper<3 varme power tanker fra meg.

    SvarSlett
  4. Du kan se hvis du gir deg selv lov til det.Det er den anorektiske delen av deg som mister livsgnisten,fordi du utfordrer den.Du kan mestre,du kan klare,du kanvinne,du er ikke alene,du kan se hendene fundt deg,hvis du vil og gir deg selv lov til det.Frida forsvinner ikke og du kan bli mer deg selv.Det er anorektiske Frida som er iferd med å forlate deg,litt etter litt.Hvis du tillater deg selv det.
    Det kan virke,ut ifra det du beskriver,som at du vil litt tilbake til tvang,reimer og tvangsforing,for da er det ikke du som bestemmer og det er ikke ditt valg.Da føles det lettere.Da er alt andres ansvar.Men nå har du ansvaret for ditt eget liv,slik som alle andre,og det vil du innse og du må tørre å utfordre angst og vanskelige følelser.Du kan ikke rømmer fra det lengre ved å velge anoreksien elller å skade deg.Da kommer du ikke videre og du dør.
    Det er skummelt å ta ansvar selv,for da er det ikke du som bestemmer.
    Ambivalens er et helvete og forvirrende.Be om hjelp,ta kontakt med personalet når slike tanker og følelser kommer,for å få hjelp til å få snudd dem.Gjør du ikke det,kan de ikke hjelpe deg.Gi deg selv lov til å be om hjelp.Det er en styrke.
    Prøv å ikke tenk så mye,sett inn autopiloten og "just do it".Det er i aller høyeste grad angsteksponering,men det hjelper.Litt for hver gang.Det har hjulpet meg,og da greier du det også.Så enkelt og så vanskelig er det.
    Når du sier at du KAN velge livet,gir du deg selv en mulighet til å velge anoreksien.Den føles jo kjent og trygg,men det er en falsk følelse.

    Klem<3

    SvarSlett
  5. herregud, noen må snart ta ansvar her!!
    jeg er ingen psykolog.. men, har noen fortalt deg HVORDAN du skal klare å trosse angsten? det er ikke bare å gjøre noe man ikke vet hvordan man skal gjøre. den som har kjent på en uutholdelig angst, vet at det er lettere å la være å utfordre, fordi man ikke vet hvordan man skal klare å stå i angsten. det er rett og slett for vondt. du kan det med å unngå, det funker dårlig. noen må lære deg å finne verktøy under angst-prossesen, finne avstikkere, bryter ut, slik at den ikke dreper deg.

    noen sier du skal "bare gjøre det". ja, kanskje det er det du må nå ibegynnelsen, og det funker en liten stund. ellers tror jeg du må læres helt på nytt.

    mulig dette ble meget rotete..

    jeg ser du jobber:-)

    SvarSlett
  6. DU har bare ET valg,det vet du...Se på lars, han står i angsten hver dag, trosser den.Jeg snakker om angsten for å miste deg....MAn blir aldri klar, aldri.Je har vært der selv, det virker umlig der og da, men det er ,mulig. hvis du tørr å ta ansvar for ditt eget liv.

    SvarSlett
  7. Hvordan i all verden skal du klare å ha et helt vanlig liv, med kjæresten din, med en jobb, DER UTE.... hvis du ikke engang klarer å ta ansvaret for å ta vare på deg selv DER INNE HVOR DU ER NÅ? Det er derfor du er i den opptreningen du er nå, for å vise at du mestrer å ta ansvar. Jeg synes du har mye å kjempe for, mye å vinne med å vise deg voksen og ansvarlig nå. Mer å vinne på å ha et liv ute enn å falle tilbake i det svarte hullet og være bittelille stakkars Frida. Hva skal du med det, du er da et voksent menneske! Get real. Håper du klarer det for din egen del! :))

    SvarSlett
  8. Ikke slemt ment, men om du virkelig vil hjem, kanskje du skal dra hjem?
    Om du allikevel ikke kommer til å spise, er det vel bedre å leve dine siste måneder med familien rundt deg.
    Da jeg var innlagt for sf, var regelen sånn at om man ikke spiser, mister man plassen sin.

    SvarSlett
  9. Det er i grunnen på tide at du viser at du faktisk mener og står for det du sier..

    SvarSlett
  10. Unnskyld meg, men du som kommenterte over her, jeg synes du kan klappe igjen, enn å si noe sånt? Du sier at du selv har vært innlagt for spiseforstyrrelser, så hvordan i alle dager kan du sitte her å slenge i fra deg slike ting som at hun bare skal dra hjem å å leve sine ''siste'' måneder med familien?

    Jeg skjønner at du skriver disse ordene med god mening, men for Frida, som må sitte å lese kommentarene er det ikke lett å ta alt i god mening. beklager, ble rotete, det jeg vil fram til er at du heller kan støtte opp med gode ord som varmer, istede for å si dette.
    Selvfølgelig skal du Frida, leve et godt liv, uten SF, du har gjort det før, og du skal klare det igjen. Jeg sier ikke at kampen blir tøff, men selvfølgelig skal du klare det.

    Det blir verdt det når du klarer det. Jeg har trua på deg Frida. Jeg heier på deg.

    Sender over en god klem på veien.

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen takk... var i grunn veldig tøft å lese kommentarfeltet i dag ja..
      takk for at du er så god

      Slett
  11. dere må ikke være slem her. hun er tross alt syk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Slem? Hun er syk ja, men ingen har vondt av å "face the truth".

      Slett
  12. Alle trenger støtte og positive tilbakmeldinger..Frida og selvfølgelig. Men jeg tror Frida også trenger å høre de mer vanskelige tingene. Som hun er nødt til å forholde seg til og se i øynene hvis hun skal komme videre. Med seg selv, med målene sine. Da er det ikke bare en heiagjeng som gjør nytten sin. Men også de som sier ting om det man ønsker å flykte fra. Men man kan ikke flykte til noe perfekt lykkeland. Man må ta et tak selv og. Jeg tror det er det mange andre ønsker å formidle. Uten at det er vondt ment av den grunn,- tvert i mot. Lykke til Frida. Håper du finner styrken din til å spise struktuert hver dag og ta tak tingene slik at du vinner kampen din. Klem

    SvarSlett

gode ord dør sist