torsdag 15. mars 2012

tårene renner

tårene renner, jeg lengter sånn hjem. Det er vanskelig å holde ut her. Det er vanskelig å bare være her.
Jeg vet jeg er trygg her, men jeg føler meg ikke trygg. ikke enda. Jeg vil aller helst bare gjemme meg under dyna og sove bort smerten.

Jeg er veldig avkreftet. Angsten og alt stresset tar på, og sliter meg helt ut. Samtidig er det jo ikke rart at jeg er sliten når jeg ikke gir kroppen min næring.
I morgen skal jeg gjøre alt for å få i meg noe. hva som helst. jeg må bare hoppe i det.
Det blir bare vanskeligere, og jeg blir svakere for hver time.

Jeg begynner å bli kjent med folk her nå, og innimellom føler jeg meg trygg. tryggere i dag enn i går.

Det er en kamp. Nå sliter jeg med å prøve å holde ut, og ikke gi opp. Det frister. angsten er overveldende.
Men jeg må vel bare gi det tid. Jeg er på riktig plass og alt ligger til rette for meg.

Jeg føler meg ensom, alene og utrygg. Men jeg prøver å si til meg selv at det blir bedre.

i går var smerten så stor at jeg måtte gjøre den til fysisk smerte. Men det gikk bra. Jeg fikk snakket om det etterpå, og selv om det ikke var konstruktiv handling, er jeg klar over at jeg ikke må gjenta det.

Jeg rives i flere retninger, og prøver så godt jeg kan.
Jeg prøver å svømme, mens jeg holder på å drukne.

Men det vil bli bedre, det kan ikke bli verre. Jeg står i angsten. Den vil bli mindre, og jeg sterkere
~Frida~

5 kommentarer:

  1. DET VIL BLI BEDRE! Spiseforstyrrelsen prøver nå for harde livet å overbevise deg om noe annet, prøver desperat å få mer kontroll...Tviler ikke et sekund på at den gjør alt den kan for at du skal ha det jævlig og miste motet; men nettopp derfor er det så utrolig viktig at du gjør det motsatte. Hold fast i håpet, hold fast i at du sammen med de rundt deg ER sterkere enn spiseforstyrrelsen, så uendelig mye sterkere! Det at du er på post 4 og holder ut minutt for minutt viser at du er en fighter(i motsetning til spiseforstyrrelsen som bare er en feig taper!)
    Samtidig, som du også sier selv; jo lengre du venter med å innta næring, jo verre blir det. Ikke la spiseforstyrrelsen få lov til å bestemme at kroppen din skal måte lide enda en dag uten mat(lettere sagt enn gjort; I know, men det m¨å jo bare gjøres, sooner rather than later).

    Håper du får en god natt <3

    SvarSlett
  2. Bra du holder ut,Frida,og det må du fortsette med.Det er anoreksien som vil at du skal dra hjem,og ikke Frida,med mange drømmer og mål.Drar du hjem nå,så vil det ikke ta lang tid før du er tilbake påtvangsparagraf på A4 intensiv,med tvang og alt det som følger med.Jeg skrev et innlegg på bloggen din tirsdag 15,som jeg virkelig håper du tar deg tid til å lese.Hvordan kan du skrive at du er så angstfylt og sliten,når du nå ikke har spist på flere dager?Det er jo anoreksien som utnytter deg og systemet på posten,og jeg kan ikke fatte og begripe at de ansatte kan sitte å se på at du ikke spiser på flere dagen.Kanskje du eller noen andre tenker at det er "bare"for 3 dager,men det er 3 dager for mye.Hva hadde skjedd hvis du ikke hadde spist på 3 dager på intensiven?Tvangsforing?Det personalet gjør nå,er jo å la anoreksien blomster,og det gjør det bare vanskeligere for deg å komme ordentlig igang med måltidene.Og da kommer angsten for alvor,og kanskje som panikk.Det verste som da kan gjøres,er at du ikke behøver å ete alt,pga.angsten.Fordi du/anoreksien vet det vil jo det utnyttes.Det skal ikke være sånn at angstanfall ved måltidene belønnes med å ikke trenge å spise opp alt.Da er jo faren for at det skjer ved flere måltider større.Det som er så vanskelig oppe i det hele er ambivalensen.Man vil og vil ikke.Kan og kan ikke.Du vet jo at uansett så må du opp til normalvekt,for å kunne få jobbet effektivt med grunnproblemene,for å kunne nå målene dine.Du kan faktisk ikke leve et bra liv på en BMI under 19.I så fall vil ikke de kognitive funksjonene være på topp.Har mest lyst til å filleriste deg Frida,men det er bare fordi jeg bryr meg om deg og vil at du skal lykkes.Anoreksien skal faan meg ikke greie å ta livet av deg.
    Og som jeg har sagt/skrevet før:Personalet opptrer som de er komplette idioter til å forstå hvordan anoreksien arter seg,for det vises jo på hvordan regler og opplegg er.Skal man være "snill"med pasientene fordi det er så angstfylt å spise,der resultatet blir at de slipper å spise på 3 dager?Da bør de virkelig finne seg en annen jobb.Det bør være minst mulig valg og alternativer til mat og måltider i begynnelsen,for å ikke gi sykdommen rom til å ta valg,for de valgene er jo destruktive.
    Angsten kan forresten sees på som en bra ting også,til tross for at den er helt forjævlig,og det er at jo mere angst det er ang.mat og spising jo mer vil anoreksien bli utfordret.
    Etter å ha vært på x antall ulike behandlingssteder,har jeg meget godt grunnlag for å si det jeg sier.
    Men uansett Frida,så vil jeg bare at du skal få det livet du ønsker deg og å slippe alt som er vanskelig.Du skal leve,ikke bare eksistere.

    Mange klemmer<3

    SvarSlett
  3. Det er vel naturlig at det kjennes fremment å komme på en ny avdeling og et nytt behandlingsopplegg? Det kjennes sikkert rart å forlate tryggheten fra lukket avdeling også. Nye folk, nytt alt, og sånn. Jeg er sikker på du blir kjent med noen du vil være glad for er der, og da blir det kanskje lettere å kjenne seg litt tryggere og gladere ? :) Og så må du spise. For livet. For deg og. For at du skal vinne denne kampen slik du ønsker. Skjønner at følelsene herjer. Men det har de gjort før og, og kan sikkert gjøre senere også. Vi slipper ikke unna vonde følelser noen av oss, vi må bare forsøke å takle det så godt vi kan :) Av og til lettere sagt enn gjort, men sånn er det vel bare å være menneske, tror jeg. Fortsett prosjektet ditt, og ikke gi opp. Virkeligheten er alltid mer tilfredsstillende enn drømmer. Hold fast på virkeligheten. For det er først når noe er virkelig og ekte at vi kan nyte det fullt ut. Håper dette kan være en trøst en sen natte-time. Fra et dikt: "Helt sort blir aldri natten, den har stjerner og sne, og en engel har lånt meg sitt hjerte" <3 Klem fra Isa

    SvarSlett
  4. Alt du har skrevet er riktig, hør på deg selv <3

    Svøm alt du kan, mot land ikke fra.

    Klem

    SvarSlett
  5. Frida vennen, at det er mye vonde og vanskelige følelser nå er ikke rart, du har kommet til en avdeling der du selv må kjempe, det er nå du som må ta opp kampen. Før var det andre som kjempet kampen for deg, nå ligger det i dine hender. Jeg håper så inderlig at du ikke lar denne muligheten gå i fra deg, jeg håper du klarer å kjempe, å tenke på alle drømmene du har. Jeg håper du klarer å kjempe for å komme hjem til en frisk hverdag.

    Jeg heier på deg Frida, jeg vet du kan klare det, og det er nå du kan komme langt Frida.

    Sender over mange klemmer <3

    SvarSlett

gode ord dør sist