Hver dag er en kamp - som vil bli verdt det

Ligger fortsatt på sykehuset. Sliter veldig med å finne noe som kan fungere for meg. Siden jeg også har ett hull i tynntarmen og at det som kommer derfra er veldig tyntflytende og etsende, er det vanskelig å få noe som helst til å gro og finne løsninger til å få dette tett. Det er daglige lekkasjer. Vi prøver nye ting hele tiden og jeg får god hjelp av både kirurgene, sykepleierne og stomisykepleierne. Men det å gå med den konstante frykten for lekkasjer tærer voldsomt på meg. Det er ikke akkurat så morsomt når det begynner å lekke fra magen. Det har skapt en så stor angst i meg at det er en kjempeutfordring bare det å reise meg fra senga. Men for å teste ut løsningene vi finner. Må jeg opp fra sengen å teste ut. Som sagt tærer det noe enormt på syken. Jeg merker at jeg blir deprimert av hele greia. Jeg kunne bare ønske at jeg kunne skru tilbake tiden og endre på ting. Men jeg vet at det ikke er en mulighet. Jeg kan bare påvirke dagen i dag og fremtiden. Det skal jeg. Dette har virkelig satt en støkk i meg å fått meg til å skjønne konsekvensene av den verdenen jeg har levd i. Da mener jeg at alt jeg har gjort som har vært destruktivt og har fått meg til å gå i disse negative og farlige mønstrene og hva det har endt med. Jeg vet jo at jeg må stole på kirurgene når de sier at vi skal få dette til til slutt, men det er utrolig vanskelig når alt styret med stomi, lekasjer og smerter og sår pågår. Dette er noe som vil ta lang tid og det må jeg bare akseptere. Så får jeg være så sterk som jeg bare kan nå og ta en dag i gangen.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne få alt dette Til å forsvinne og at livet mitt hadde vært annerledes, men jeg vet at det kommer til å bli bedre. Jeg har fått min livs mulighet på Blakstad snart, og selv om det vil være min livs største kamp, vil det forandre livet mitt. Så en dag vil all denne elendigheten vøre verdt det. Jeg vet det bare. Jeg skal få det til. Jeg har fortsatt håp.

~Frida~