torsdag 19. mai 2016

Maktesløs ergo hjelpesløs

Jeg kan jo velge å tenke at For å kunne se regnbuen,må jeg akseptere regnet. Da får jeg lyst til å brøle ut i sinne: "DA HAR DET VÆRT EN JÆVLIG LANG OG KRAFTIG REGNSKUR SPØR DU MEG". Jeg er lei av regn og vertfall å akseptere regnet. Jeg vet jo at der fremme,litt lengre fram på veien jeg går nå vil jeg kunne få se regnbuen. Ja kanskje til og med sola. Jeg vil se sola. Ikke alt går plettfritt. Ikke i livet,ikke i verden,og heller ikke i bet. Det var kanskje for mye å håpe på at jeg ikke skulle tryne i grøfta en eneste gang. Jeg håpet på det. Så mye at jeg trodde på det. Men så havnet jeg her da. I en situasjon jeg snart har vært i sytti gang før. Bare på et nytt sykehus. Det gjør vondere i hjertet enn i magen denne gangen. Så jeg er veldig lei meg nå. Men jeg må bare se frem. Jeg har gått noen skritt fremover nå,og om noen dager er jeg tilbake på den veien igjen. Litt mørbanka,men tilbake. Jeg har lenge tenkt å skrive et innlegg på hvordan man blir behandlet når man kommer inn på somatisk sykehus. Dere skjønner at i kirurgene og legenes hode er ikke selvskadere eller psykiatriske pasienter mennesker som fortjener å bli behandlet med respekt. Vi er ikke gode nok mennesker til at vi fortjener å bli tatt vare på. Vi kan gjerne bli skjelt ut. Vi kan gjerne bli behandlet som ei labrotte. Vi kan gjerne bli nektet smertelindring eller bedøvelse selv om du skal sy igjen et kutt eller om du skal operere i magen eller beinstrukturen. Bedøvelse eller smertelindring lærer de jo ingenting av tenker de. De overlever. Ja. En menneskekroppen kan tåle mye. Men hva med menneskets hjerne? Hva med traumatisering,torturering og psykiske konsekvenser av hvordan vi blir behandlet. Er vi ikke likeverdige mennesker uansett om vi er psykisk syk. Mange vil kanskje tenke at jeg setter dette på spissen nå. Jeg kan ikke bestemme hva dere skal tro. Men dette er realiteten. Jeg kan si det,for selv har jeg opplevd å befunnet meg i et verst tenkelige smertehelvete etter buk operasjoner, blitt helt tatt forgitt og blitt behandlet respektløst, blitt skjelt ut..lista er lang...nesten sytti ganger nå. Jeg begynner å tro at det skal være sånn fordi jeg ikke fortjener bedre. At jeg som selvskadere er mindre verd enn andre mennesker. Selvfølgelig tror jeg det når jeg har pplevd det hver eneste gang jeg har vært i denne hjelpesløs situasjonen. Legestittelen har mye makt. Det oser makt. Jeg,selvskaderen.. maktesløs ergo hjelpesløs. ~Frida~

1 kommentar:

  1. Det er så merkelig, for i mitt hode burde man behandle en selvskader med ekstra mye ømhet og omsorg, for å nettopp vise at også denne kroppen trenger å bli tatt vare på. I det minste burde vi alle som havner på sykehus bli behandla likt?!
    Kjenner jeg blir rasende - er det ingen som reagerer når leger behandler deg dårlig? Det må da være noen sykepleiere eller annet helsepersonell som får med seg disse overgrepene? For det er jo det det er - overgrep. Du skal da på ingen måte straffes selv om skaden er selvforskyldt?!!
    Nei fyff, jeg blir så skuffa av maktmennesker som leker gud og tror de er hevet over loven.
    Deg derimot, har jeg trua på. Jeg kan hverken gi deg regnbue eller solskinn, men jeg sender masse gode vibber og fortsetter å følge med på værmeldinga.

    SvarSlett

gode ord dør sist