tirsdag 24. mai 2016

Tilbake på veien

Vel vel. Så ble det en liten tryn på veien. Men jeg har ikke annet valg enn å hoppe inn på veien igjen og fortsette. Det er det eneste riktige å gjøre. En del av meg har lyst å gi opp fordi jeg kommer ikke til å klare dette. Mens en større og viktigere del sier at jeg kan ikke gi opp. Jeg skal få det til. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at uansett hvor tøft og vanskelig og kronglete disse månedene på bet blir,så skal jeg komme meg igjennom og ut på en annen vei i livet. Jeg er ferdig med å være den syke svake frida uten mål og mening. Jeg vet at den frida som alltid hadde mål,hadde verdier og ressurser er der inne,venter på å slippes fri,fra en jævlig og rett og slett forferdelig tilværelse. Jeg er den eneste som kan sette meg fri. Med hardt arbeid og god hjelp og et behandlingsopplegg som er riktig skal min historie også ende godt. Jeg ser for meg alt. Det har jeg jo gjort før og. Men da har det vært en uoppnåelig drøm. Nå er det en realistisk drøm. Fordi bet åpnet en ny dør for meg og fikk meg til å forstå at jeg faktisk kan velge å kjempe for den drømmen. Jeg kan gjøre den virkelig. Det er ikke lett. For mange ting må forandre seg. Og de forandringene jeg må gjøre i meg selv er noe av det tøffeste og mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Men jeg skylder meg selv å gi denne sjansen alt jeg har. Og enda litt til. Etter en lang og tung kamp som nå har vart halve mitt liv,har jeg kommet til et punkt der jeg og kroppen min må ut av dette. Jeg klarer ikke å være i denne forferdelige runddansen med smerte, nedturer, mislykkethet og mørke. Jeg vil ha det godt,ha det bra både med meg selv og i livet,jeg vil ha mål å strekke meg etter og en hverdag som er meningsfylt med venner,familie,livskvalitet,utdanning og gode følelser også. Jeg fortjener det. Men det er ikke nok å ville det. Jeg må kjempe for det og ta valgene som fører meg dit. Jeg er selvfølgelig redd for å mislykkes, men jeg kan ikke la meg hindre av angsten min lengre. I morgen reiser jeg tilbake til Lier og fortsetter det jeg startet på. Jeg gruer meg,for jeg skammer meg og føler meg redd og engstelig for å gå inn døren på bet igjen etter en slik nedtur. Det er alltid vanskelig å komme tilbake til behandlingen på grunn av den skammen jeg bærer. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Men sånn er det bare nå. Den skamfølelsen er noe jeg må jobbe med. Det er slitsomt å bære skammen. Den veier så tungt at hodet henger ned,istedenfor å være rakrygget og trygg i seg selv. Jeg gleder meg til jeg klarer å slippe den skammen. Ønsk meg lykke til. Satser på en god natts søvn inatt. Så er det bare å komme seg tilbake på veien igjen. ~Frida~

1 kommentar:

  1. Lykke til!!!! Skam er vondt og Blytungt å bære på!...men det er ingen skam å ha det vanskelig og å slite psykisk,du har ingen grunn til å skamme deg,tvert om,kampen du stadig kjemper er modig og viser at du er tapper og sterk,du skal vite at jeg synes det er beundringsverdig måten du reiser deg opp og fortsetter etter nedturen. Det er ikke noe å skamme seg over.du kan være stolt av deg selv. Masse lykke til,jeg heier på deg😊

    SvarSlett

gode ord dør sist