torsdag 9. juni 2016

Masken

Når jeg smiler og ler er det ofte fordi jeg egentlig føler meg redd,har vondt eller har andre vonde følelser som gjør det lettere å heller smile å le. Ofte smiler jeg når jeg heller egentlig skulle ha grått. Det har jeg gjort hele livet. Fordi jeg ikke har klart å stole på at verden tåler følelsene mine. For å utad virke ok. For å lure meg selv på et vis,tror jeg. Jeg har lenge lurt på hva som skjer hvis jeg tar av den masken og viser at jeg er sårbar. Jeg har alltid trodd at jeg må prestere og smile. Så lenge at den masken setter seg fast. Jeg har oppdaget flere ting under denne behandlingen. På alle de reisene bak masken og inn i mitt indre sitter et barn. Et barn som tror at så lenge man smiler vil alt gå bra. Et barn som harføler at hun har ingen rett til å ta plass i denne verden. Et barn som skåner alle fra alt som finnes på innsiden. Et barn som aldri en eneste gang har sagt imot,satt eget behov foran andres,sagt sin mening eller sette ned foten eller en grense hvis noen går for langt. Et barn som er så full av smerte,men som aldri slipper ut. Psykisk gnager de på sjela hele tiden. Fysisk har hun så vondt at hun vil brøle høyt,men hun kan jo ikke brøle. Så ingenting kommer ut. Og hva skjer hvis det kommer ut? Vil alt renne ut som en foss? Vil hun eksplodere? Vil de hun har kjær fortsatt ville ønske å være nær? Vil det noengang stoppe? Jeg prøver å la det barnet komme frem på mine daglige reiser til innsiden. Jeg må si at det er helt forferdelig hver gang. Det er som å slå på en maskin som har vært avslått. En kraftig maskin der de voldsomme følelsene farer gjennom kroppen, samtidig som kroppen setter i gang en haug med beskyttelse som kommer etter hverandre. Det er som å svømme i full storm på åpent hav mens du konstant blir dradd under vann. Men så må man kjempe imot. Det er sinnsykt slitsomt og du tror at du aldri vil finne land igjen. Det er en utrolig slitsom og krevende reise. Noen ganger er jeg så sliten at jeg jeg ikke vet opp ned på noe,noen ganger så vondt at jeg ikke klarer å være i denne verden. Jeg prøver å ta av den masken også. Men da går jeg konstant på jakt etter en ny beskyttelse. Denne totale reisen på innsiden er vanvittig tung og lang. Og noen ganger er det vanskelig å huske målet oppi alt. Jeg bare kjemper fordi jeg xvil kjempe. Jeg bare gleder meg til den dagen der jeg kan sette barnet i meg og meg selv fri. Mange kjemper for frihet,på forskjellige måter. Jeg er en av dem ~Frida~n

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist