Et liv med smerte

Eh..ja. hehe. Hmmprf... Alltid vanskelig å starte. Vanskelig å ta plass.
Den miserable stemmen i hodet som alltid kvekker frem noe negativt. Typ "aahh, så teit du er. Vil du at alle skal lese dette dumme innlegget. Ingen bryr seg. Det er ingen vits".

Jeg er så lei av den stemmen. Jeg tenker på hvor mye jeg har ungått å være med på fordi den stemmen alltid har psyke meg ned.

Mn nå som jeg går på denne nye veien min, der jeg prøver å bryte mønster og gjøre ting annerledes, vil jeg også konfrontere den stemmen.
Det er rart.. jeg har alltid tenkt at når jeg blir frisk så blir alt sååå bra. Det er kanskje den tanken som har holdt meg i live alle disse årene.
Her i bet jobber vi med et annet perspektiv. Vi jobber mot et liv der vi kan akseptere at smerten og ubehaget er der, og likevel være villig til å gjøre de tingene i hverdagen som gjør livet meningsfullt. Smerten og de indre sårene vil ikke forsvinne. Og det å flykte fra det funker heller ikke. Det har jeg prøvd i snart 12 år.
Da gjenstår å lære å kjenne disse følelsene og smerten. Invitere det inn i livet, og legge våpenhvile.

I dag har jeg startet på en nedtrapping plan.  Jeg  har brukt veldig mye sterke medisiner pga at jeg har mye kroniske smerter som konsekvens av all selvskadingen.
Jeg har stått på dem lenge. Men nå skal jeg prøve å trappe ned. Jeg har mange følelser rundt dette. Det er et sårbart tema dette med smerte. I smerte ligger det mange traumer for meg.   Dette kommer til å bli helt vanvittig tøft . Men  jeg tror ikke jeg kan leve med meg selv  hvis jeg vet at jeg ikke prøvde å trappe ned.   
Så ut i havet igjen.
Wish me luck🏋