"Uferdig" - 3 uker igjen

noen ganger tblir ikke ting som man forventer,eller håper på. Noen ganger skjer det ting som gjør at livet blir snudd på hodet. Noen ganger må man gi slipp på en drøm, og jobbe med å peile inn en ny kurs. Noen ganger tar ting lenger tid enn man kanskje føler man har, klarer eller har forventer. Jeg har lært at sånn er livet. Sånn er livet til enkelte... Sånn er livet mitt. Jeg har kjempet halve livet mitt, i håp om få slippe å ha det så vondt, at noen skal fikse meg, at jeg skal bli frisk, at det skal skje et mirakel. Det tenkte jeg da jeg gikk inn døren her også. Det tror jeg er naturlig for å overleve noen ganger, å tenke at ting skal bli bra. Det jeg fort lærte her er at jeg måtte gi slipp på disse tankene og disse forventningene. Og det er utrolig vanskelig, når man har så mange utfordringer både fysisk og psykisk. Når alt gjør så forferdelig vondt. Det å akseptere at disse tingene vil være der resten av livet, er vanskelig. Det skaper mye sorg, fortvilelse, frustrasjon, skyld og sinne. Jeg har tenkt så mange ganger iløpet av dette oppholdet at det er umulig.Mn jeg har jo sett flere ganger at det umulige går ann å jobbe med og gjøre mer håndterlig. Mn det er utrolig tøft, hvertfall når man står i en floke av så kompliserte ting at alt føles umulig. Hvor skal jeg starte? det føles så overveldende, så altoppslukende . Jeg har fått med meg mye på denne reisen. Jeg har gått fra å være ett offer til en mye mer selvstendig menneske, et velgende menneske som er mye mer bevisst, et menneske som tar ansvar for eget liv,egne valg og som har verdier og som er selvhevede. Jeg har brutt mange mønster og utfordret meg på ting jeg var livredd for å gjøre,på tross av alle hindringer som har oppstått. Hindringer som at at å gjøre ting på tross av at jeg ikke tørr,at jeg har vært livredd, på tross av risikofaktorer som gjør at jeg føler jeg har balansert på en knivvegg. På tross av at ting har gjort forferdelig vondt både fysisk og psykisk,på tross av at ting har føltes umulig,på tross av at jeg store deler av tiden har vært så langt nede som jeg ikke trodde var mulig,på tross av at når jeg hadde trodd at ting ikke kunne blitt verre,så har det blitt det. På tross av at jeg visste at det ville bli verre enn verst hvis jeg gikk inn i noe. Noen ganger har denne kampen vært umenneskelig. Men jeg er her. Jeg kjemper fortsatt. Jeg er sliten. Jeg er redd. Jeg føler fortsatt at ting er umulig. Det er mye som er så vondt og overveldende at jeg ikke begriper hvordan jeg skal komme gjennom. Utfordringen er å tenke at jeg ikke skal komme gjennom,for det vil ikke bli bedre. Utfordringen er å tenke å akseptere at SÅNN ER DET. SÅNN ER DET FOR MEG. Mn jeg velger fortsatt å stå opp. Jeg velger å stå i det å jobbe med meg selv, på tross av alt. Jeg velger å fortsette å leve. Jeg velger å innimellom akseptere at det er sånn,og gjøre det beste ut av ting. Jeg har startet på en prosess i livet mitt. Jeg har vært her i 5 måneder nå. Jeg har fått så mye igjen. Jeg trenger fortsatt å jobbe med at jeg fortsatt ikke klarer å gi slipp på at noen skal fikse meg eller ta bort smerten min. I stunder er ting så vondt at det er vanskelig å skjønne hvorfor det er sånn,hvorfor jeg skal ha det sånn. Det tar tid. det tar tid å akseptere at den eneste som kan hjelpe meg,er meg selv. Jeg har startet på en prosess. Og ting ble ikke slik som forventet. Ting var mer krevende enn jeg kunne begripe. Ting krevde lenger tid. Jeg reiser hjem om 3 uker. Jeg er livredd. Mer redd enn jeg føler jeg kan takle. Jeg reiser hjem uten å være gjennom. Jeg er ikke ferdig. Selv om jeg skal skal tilbake hit til bet å ta den siste finalerunden om en stund, og at dette er en prosess,og at det jeg trenger nå er å reise hjem og prøve meg, tenke meg om, hvile,jobbe hardt, finne ut hva jeg vil,og forbedre meg til den siste kneika. Jeg synes det er vanskelig å reise hjem uten å være der jeg ønsket å være. Det kommer til å bli hardt. Mye hardere enn det var før jeg kom hit. Men jeg vet med tanke på andre som har vært gjennom bet, at det vil bli verdt det til slutt. At jeg vil bli hel og finne måter å håndtere alle utfordringene mine. Jeg tror på mange måter at nøkkelen er aksept. Jeg må akseptere ting for å kunne ta den siste kneika. Kneika høres kanskje enkelt ut. Det høres kanskje rart ut at jeg ikke tar det nå. Men kneika vil bli mye mer krevende og vondt enn det jeg har vært gjennom hittil. Det er umulig å skjønne hvordan det er å jobbe med seg selv med bet-modellen. Man må erfare det selv for å begripe. Det er en utfordring også. At jeg er den eneste som sitter med kunnskapen og erfaringene,og at jeg fortsatt trenger hjelp fra helsevesenet. Helsevesenet er fullt av bjørnetjenester. Det å være sterk I meg selv å sette grenser ift hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger (bjørnetjenester ),,når ting stormer blir tøft. Heldigvis skal bet-teamet mitt følge meg og de som skal hjelpe meg i tiden jeg er hjemme,frem til jeg skal tilbake. Jeg er heldig sånn sett. Så jeg reiser "uferdig","uhel", og med flere utfordringer hjem til trøndelag om tre uker,Mn jeg skal klare det. Jeg vet hvor jeg skal ende opp til slutt. Så jeg skal klare å stå i dette. Det blir ikke lett. Mn jeg er mye erfaring og kunnskap rikere og har det jeg trenger for å klare det. ~Frida~