hva er dissosiativ lidelse?

Jeg kan ikke så mye om dette selv. Vi som har dissosiative lidelser opplever det også ulikt, så dette er bare min verson....Jeg kan heller ikke fortelle så mye om hvordan jeg opplever det, fordi jeg er som oftest veldig fjern og husker ingenting.

min egen beskrivelse av dissosiativ lidelse er at virkeligheten eller situasjonen blir for mye å takle noenganger, angsten blir for stor, og som en beskyttelse flykter man inn i en dissosiativ tilstand.
jeg blir veldig fjern fordi stemmene bråker høyt inni hodet mitt. En hyler, en brøler og gir ordrer, og en psyker meg ned og mobber meg. Når jeg dissosierer blir det som beskrevet i starten, og etterhvert kommer en ny forsvarsmekanisme. Jeg får psykogene anfall. Det ligner veldig på epilepsianfall, men noen ulikheter er det. etter anfallene er jeg som regel veldig fjern, men det går ann å få kontakt med meg. Jeg klarer ikke å se noe klart, jeg hører dårlig fordi stemmene er så høye. snakker sakte og er mer fjern og husker ikke mye....

hva gjør personalet?
De prøver jo å få meg tilbake før jeg får anfall, men kommer anfallet må de bare prøve å holde kroppen min så rolig som mulig slik at jeg ikke skader meg på noen måte, og når det har gått over, prøver de å få meg tilbake til 2014 og der jeg egentlig befinner meg, forteller meg at jeg er trygg og at ingenting er farlig... at Frida har lov til å bestemme å komme tilbake...det er viktig at de bruker navnet mitt hele tiden, for da forholder de seg til Frida, og ikke stemmene....

så jeg henter litt informasjon om det på nettet som jeg synes stemmer ganske bra...

dissosiativ lidelse

Dissosiativ lidelse, fellesbetegnelse på psykiske lidelser som er kjennetegnet ved delvis eller fullstendig tap av den normale integrasjonen mellom erindringer fra fortiden, bevissthet om identitet, umiddelbare sansefornemmelser eller kontroll over kroppsbevegelser. I eldre terminologi ble slike tilstander kalt konversjonsnevroser. Vi mangler sikre tall for utbredelsen av dissosiative lidelser, men blant personer som er henvist til nevrolog, er ikke dissosiative lidelser sjeldne.

Symptomene

Symptomene ved dissosiative lidelser kommer oftest plutselig. Det kan ikke påvises noen annen sykdom (f.eks. nevrologisk sykdom) som kan forklare symptomene. Det er en klar forbindelse i tid mellom utvikling av symptomene på lidelsen og belastende livshendelser og problemer, eller forstyrrede mellommenneskelige forhold. Personer med dissosiative lidelser vil ofte benekte slike konflikter og vanskeligheter. Dissosiative symptomer kan også forekomme som ledd i sykdomsbildet ved andre psykiske lidelser. Sikker diagnose krever derfor vanligvis samarbeid mellom ulike spesialister (f.eks. psykiater og nevrolog).

Dissosiative lidelser er oftest av kort varighet, og de bedres over uker til måneder. Dissosiative lidelser som varer i flere år, forblir ofte kroniske. Individer som utvikler dissosiative lidelser, har oftest en klar tilbøyelighet til å benekte tilstedeværelsen av problemer eller vanskeligheter som kan være åpenbare for andre.

Behandlingen

Behandlingen er først og fremst psykoterapi (samtalebehandling), men i en del tilfeller vil det i tillegg være nyttig med legemidler.

Andre dissosiative tilstander

Ved dissosiativ amnesi er det hukommelsestap av viktige hendelser av vanligvis skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. Det dreier seg om traumatiske hendelser som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.

Ved dissosiative tåketilstander (fugue) forekommer foruten dissosiativ amnesi tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller arbeidssted mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. For andre kan atferden virke normal. Noen av pasientene kan forbigående påta seg en ny identitet.

Ved dissosiativ stupor er det markert reduserte eller fraværende bevegelser og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Personen virker helt fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet.

Ved dissosiative transe- og besettelsestilstander er det midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Personen kan oppføre seg som om en ny personlighet, ånd, guddom eller kraft har tatt overhånd (f.eks. «djevelbesettelse»).

Ved motoriske og sensoriske dissosiative lidelser er karakteristiske kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler (f.eks. psykogene/hysteriske lammelser og psykogent taletap) eller manglende evne til å oppleve sanseinntrykk (f.eks. mistet hudfølelse, «psykologisk blindhet» og «psykologisk døvhet»).

Ved dissosiative krampetilstander har personen krampeanfall uten at det kan påvises de typiske, elektrofysiologiske forandringene i hjernens aktivitet. Disse forandringene sees ved epilepsi («psykogene kramper»).

Dissosiativ lidelse

Psykologspesialist Tone Sem Langfeldt intervjuet av Gudrun Vinsrygg Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene. - Alle har vi en medfødt evne til dissosiasjon, noe vi bruker som et psykisk forsvar ved ekstreme hendelser som oppleves livstruende, sier Tone Sem Langfeldt, privatpraktiserende spesialpsykolog i Stavanger. – Slike påkjenninger, særlig om de har pågått over tid, kan være så voldsomme at det mentale apparatet ikke har kapasitet til å ta inn over seg de faktiske hendelsene - og integrere disse med tidligere erfaringer og oppfatninger. - Hvorfor klarer man ikke å ta hendelsene inn over seg? - Fordi de er for sterke og skaper så stor redsel at de truer ens forståelse av seg selv og verden: ”Dette er ikke mulig!” ”Det kan ikke være sant at dette hender meg!” Det handler om situasjoner der det heller ikke er andre personer til stede som kan beskytte, forklare og trøste. Hukommelsestap - Kan du gi eksempler på slike situasjoner? - Overgrep som omsorgssvikt og incest – begått av foreldre eller nære omsorgspersoner. Dette kan være opplevelser som truer et barns fysiske og psykiske eksistens og ofte også umuliggjør at andre voksne kan trøste eller beskytte barnet. Dissosiativ identitetsforstyrrelse ble beskrevet allerede på Freuds tid, men Freud var mer opptatt av seksuelle fantasier enn faktiske overgrep: tiden var ikke moden for å erkjenne incest. Andre eksempler er krig, terror, naturkatastrofer og store ulykker. - Hva er symptomene på dissosiasjon? Hukommelsestap i forbindelse med enkelte situasjoner og hendelser er et av de mest alvorlige symptomene. Dette er effektivt fordi det fjerner angst for ubehagelige minner i fortiden, og for situasjoner som assosieres til ubehagelige minner i nåtiden. Hukommelsestap kan imidlertid skape ny angst fordi man mister tidssammenhengen og blir usikker: ”Var jeg der? Skjedde dette meg?” Det som er et effektivt forsvar i noen situasjoner, blir problem i andre. For å dekke over hukommelseshullene, både for seg selv og andre, fyller man gjerne inn sannsynlige forklaringer, noe som igjen skaper en følelse av uvirkelighet og fremmedgjøring: ”Jeg er ikke sikker, men det var sannsynligvis slik…” Dette fører til ny usikkerhet, og forsterkes gjerne av at andre gir tilbakemeldinger man ikke kjenner seg igjen i – noe som øker usikkerheten ytterligere og gir grunnlag for problemer med selvfølelse, selvbilde og identitet. Andre symptomer kan være angst, flashbacks, mareritt og humørsvingninger. Symptomene er reaksjon på en reel trussel, og de har som funksjon å redusere angsten for å bli minnet om de livstruende opplevelsene. Flere identiteter Tilpasning til en langvarig overgrepsituasjon kan gi utforming av flere identiteter. Man er en person i en situasjon med frykt, en annen person i en situasjon med liten fare – en veksler mellom disse personlighetene. - Er det snakk om helt ulike hjernefunksjoner? - Nei, det handler mer om atskilte roller med ulike funksjoner for den som er rammet. Forskning på hjernens aktivitet under dissosiasjon er et relativt nytt forskingsområde, så det er mye vi ennå ikke vet om hjernens evne til å takle ekstreme psykiske påkjenninger. - Betyr det at en utenforstående kan kommunisere med de ulike personlighetene hos den som er syk? - Ja, de som har utviklet ulike identiteter vil kunne kommunisere med disse, og det er også kommunikasjon mellom identitetene, dvs. at den syke har stemmer i hodet eller hører stemmer. Det går altså an å snakke med de ulike personlighetene, og det går an å forstå bakgrunnen for at de kom, og deres funksjon når det gjelder å mestre dagliglivet. Det kan være slik at personer som har opplevd ekstreme traumer fra barndommen, og som har utviklet ulike identiteter, blir vant til å leve med stemmer, og at de tror andre har det på samme måten. Det kan være overraskende for dem å forstå at dette ikke er vanlig. - Finnes det mange former for dissosiasjon? - Ja, i vårt diagnosesystem ICD-10 F 44 er det beskrevet 10 ulike former. Det betyr at personer kan utvikle ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut fra både situasjonsforskjeller og ulik hjernekapasitet når det gjelder å tåle belastninger. - Hva er det som skiller de ulike diagnosene? - Hvilke funksjoner som rammes. Det kan for eksempel være psykiske funksjoner som hukommelse og identitet, men det kan også være fysiske som motorisk bevegelse (lammelser, transetilstander, kramper, sanseutfall) - og en kombinasjon av disse. Behandling - Hvordan kan dissosiative lidelser behandles? - Det legges vekt på å forstå innholdet og omfanget av de ekstreme påkjenningene pasienten har vært utsatt for, og veien til det går via de aktuelle dissosiative symptomene vedkommende har – for eksempel hukommelsestap som dekker over angst for å bli minnet om de livstruende opplevelsene. I praksis foregår behandlingen ved at terapeuten får pasienten til å beskrive situasjonen forut for hukommelsestapet, slik at han/hun kan identifisere tanker og følelser som har tilknytning til ubehagelige minner. Det betyr også at vedkommende kan formidle de andre identitetenes oppfatning av situasjonen forut for hukommelsestapet. - Betyr det at de ulike identitetene har ulike kunnskaper og erfaringer som kan utfylle bildet når det gjelder hva som utløste hukommelsestapet og hva det minner om av gamle traumer? - Ja, nettopp. Og ved å akseptere symptomene som et forsvar og en mestringsstrategi, og i utgangspunktet ikke ønske å endre på disse, kan man få frem de faktiske hendelsene uten å vekke for mye angst. Målet er at pasienten etter hvert skal få tilgang til sine egne skremmende opplevelser og sin egen historie, at han/hun kan forstå sine reaksjoner og skjønne mer av seg selv. Dette gir bedre selvfølelse og mer trygghet. - Er det et mål også å få bort alle symptomene? - Kanskje ikke. De fleste pasienter synes de klarer å leve bedre med traumene sine når de skjønner sammenhengen og forstår at de dissosiative symptomene på mange måter er en mestringsstrategi. Noen klarer etter hvert også å møte hverdagens utfordringer bedre når de har lært å oppøve en viss selvkontroll. Jeg vil spesielt nevne betydningen av allianse, for dette er lange behandlinger og terapeuten må være villig til ”å gå veien sammen med pasienten”. Det å signalisere at ”du vil og kan dette” er allianseskrapende. - Hvordan kan jeg som pårørende hjelpe? - Ved å gi støtte, oppmerksomhet og omsorg. På den måten kan du være med å gi vedkommende opplevelse av mestring og kontroll over egen situasjon og eget liv, noe som er med å dempe angsten.