Et forsøk på å formulere virkeligheten gjennom bilder jeg skaper meg i hodet av den, mens jeg er i min egen virkelighet. (rotete)

Før du leser: Dette er skrevet mens jeg er i sykdommens klør, og har vanskeligheter med å "være tilstede". Håper virkelig jeg får frem mitt budskap. 

Jeg har funnet ut at situasjoner, utfordringer,personer, sykdommer, monstre, følelser og ting som skjer i livet, er så mye lettere å tolke og forstå hvis man lager seg bilder i hodet.
 Bildene kan formes, fargelegges, mørklegges, ødelegges, limes, glemmes, finnes etc.
Det bilde vi har i hodet vårt som vi forbinder til en bestemt ting, kan faktisk påvirke selv.
Bilde er det vi som har lagt, og det er ikke farlig.Det kan i stor grad endres.
 Vi kan forsøke å fargelegge personer, glemme gamle konflikter, tilgi, knytte følelser til, akseptere. Vi kan forandre bildet vi har til en person. Men det er utrolig vanskelig, når man har sterke følelser for en person.

Prøv å forestill deg å ha et bilde på en person du er kjempe glad i. Personen er syk. Den er fanget i et destruktivt spisemønster som gjør at den er vanskelig å nå inn til, og du vet aldri når den kommer tilbake litt til deg. Den klarer å være litt fri innimellom, men blir alltid fanget igjen. Samtidig vet du at den du er glad i har noe helt spesielt. Det spesielle ved den personen fyller hele deg, og fargelegger hele bildet og hjerte ditt. Det spesielle i personen gjør at du aldri kunne våget å slippe, for båndet mellom deg og personen er så sterkt. Kjærlighet, trygghet og varme ER bildet.
Men sannheten er en annen. Som jeg sa i sted, er denne personen som du elsker, fanget. Den pendler mellom frisk og syk hele tiden, og DU vet aldri hvor du har personen og hvordan situasjonen er i det tidspunktet.
Det er utrolig utfordrende, for det sliter deg ut og føles så vondt. Du ser at din kjæreste har det vondt og er syk, og du vil så gjerne ta bort alt som gjør at det er vondt.  Du prøver å ta sjansen hele tiden, du prøver å ta det som kommer ut av personen uavhengig som det er friskt eller sykt, for alt du ønsker er det spesielle som knytter deg til personen. Alt du ønsker er å være. Du ønsker å fly over bølgene sammen med den du er glad i, og kjenne båndet styrke deg.
Likevel kjenner du at bildet du har i hodet ditt av den personen, ikke er virkelig bestandig.
Men det bildet som gjør at du føler deg så levende, er målet. Målet gjør at du fortsetter. Fortsetter å kjempe deg gjennom dine egne vegger, for å stå sammen med den du er glad i, for å pirke og lete etter bildet.

Personen i bildet du har i hodet ditt, er meg. Og du-personen er kjæresten min. Jeg ville bare prøve å  formulere situasjonen hans og hans bilde på meg. Jeg kjenner han så godt, og jeg vet at det er slik det er.
Slik er det å være kjæreste med meg. Sykdommen står i mellom oss, men båndet vårt er så sterkt at jeg klarer å bryte meg gjennom sykdommen og til kjæresten min. Det er vanskelig både for meg og han.
For meg er det vondt, men samtidig godt å kjenne på at han er der, selv når jeg er fanget. Jeg prøver å bryte gjennom og trosse, men jeg lever i min egen virkelighet. Han prøver hele tiden å finne små hull der han kan dra meg ut av min syke virkelighet, uten at det skal gjøre vondt for meg. Det er vondt for han, for de hullene er så vanskelig og slitsomt å finne.
Men når de finnes, og han drar meg ut av sykdommens hender, er jeg i lykkerus. Jeg er usikker, redd og fri selvfølgelig, men det er fordi jeg er i virkelighetens virkelighet, og det er ukjent. Men han er der og passer på meg, fører meg fram og viser meg verden. Slike øyeblikk er magiske, for da er målet vårt nådd. Vi er sammen, bare jeg og han. I slike øyeblikk ser vil jeg fryse tiden og bare være, for jeg føler meg så fri.
Jeg vil oppleve, kjenne, gi, ta og leve. Jeg vil bare være der og aldri dras inn i min egen virkelighet.
Disse øyeblikkene er magiske, og vi leter etter dem hele tiden. Når vi finner dem, er alt så bra.

I går hadde vi et slikt øyeblikk. Både jeg og han lette etter små hull i sykdommens høye murer, for å finne en virkelighet der vi var sammen. Det tok hele kvelden, masse energi, masse trossing, masse ambivalens og følelser, men vi fant et hull til slutt. Jeg gled inn i virkelighetens virkelighet og var "tilstede".
Vi brukte øyeblikket på å snakke om alt mulig, fremtiden, håp, meg og han, og følelser.
Jeg var så glad og full av følelser, fordi jeg var så glad for å være sammen med kjæresten min.
Samtidig var jeg litt trist, for jeg tenkte på hvor vanskelig det er å finne veien ut at min syke virkelighet.
Han gav meg så mye. Gode ord, masse håp, og tålmodighet. Jeg fikk gråt litt også, fordi det er så lenge siden jeg har vært "i meg selv".  Jeg merket hvor mye jeg savner det, og hvor oppgitt og vanskelig det er for meg for tiden. Jeg vil ha slike øyeblikk hele tiden. Jeg vil "være", men det er vanskelig det også, for jeg er så ukjent i den friske verdenen. Men mest av alt vil jeg "være" for å finne meg selv, og gi tilbake all kjærligheten jeg har for han, som han gir meg.
Dette er vanskelig å forklare for meg, og det er sikkert helt uforståelig å lese, men det er fordi jeg befinner meg i min egen syke virkelighet akkurat nå, og prøver å forklare hvordan den virkelige virkeligheten er for meg. Føler dette blir et rotete innlegg, men samtidig vet jeg at jeg må bare prøve å bruke ord, og ikke bare bilder i hodet. Samtidig er det lettere for meg å bruke bildene i hodet, for de gir meg håp.
De hjelper meg videre, og de hjelper oss videre.
Akkurat nå har jeg et bilde i hodet mitt, som jeg prøver å formulere med ord. Siden det er så vanskelig for meg, kan jeg jo prøve å beskrive bildet istede.

Jeg og min kjære
Vi lever i to ulike verdener
Vi går hånd i hånd, men sykdommen skiller oss, skiller meg og han og lager en mur mellom mellom oss og våre to verdener. Men vi går hånd i hånd, med muren mellom oss.
Mens vi går på denne veien, mens tiden går, mens sykdommen raser, mens vi faller og reiser oss, mens vi håper, leter vi alltid etter små hull i denne muren som skiller oss. Små hull der jeg kan snike meg ut av min virkelighet og sykdommens klør til hans virkelighet, til en virkelighet der vi kan være sammen og kjenne at vi er fri. Til en virkelighet der friheten er så stor at tårer, glede og kjærlighet er magiskt. Så kommer sykdommens klør og drar meg inn igjen. Inn i den syke virkelighet. Så fortsetter vi å gå igjen. Hånd i hånd, med en mur mellom oss og leter etter nye hull. 
Mens vi går har vi en drøm. Drømmen vår er målet på denne veien. Drømmen vår det som får oss begge til å fortsette å gå på denne veien. For i denne drømmen er det ingen grenser, ingen sykdom, ingen mur som skiller oss. I denne drømmen går vi hånd i hånd sammen gjennom livet. 

Dette er et Bilde jeg har i hodet mitt, og som hjelper meg til å kjempe videre. Det var vel derfor jeg nevnte dette med bilder i hodet i starten på innlegget. Det er viktig å lage seg bilder og forestillinger i hodet for hvordan virkeligheten er og hvordan den kan bli, uansett hvor vanskelig det er å gjøre så mye der og da, når man er i sin egen virkelighet.

Jeg vil til slutt bare si at dette ble et veldig rart innlegg, men samtidig husk at det er et forsøk fra meg på å formulere en situasjon som er veldig vanskelig, mens jeg er i min egen virkelighet.
Pluss at jeg elsker min kjære for at han går hånd i hånd med meg. Jeg skal nå drømmen. Jeg skal nå målet.
Vi skal leve drømmen.


Blir veldig glad for tilbakemeldinger på dette innlegget. Hva synes du om mine tanker? hva mener du om dette med å lage seg bilder i hodet? Synes du det er vanskelig å hele tiden "være tilstede"? 


~Lea Amalie~