tirsdag 15. februar 2011

Jeg sier det til alle rundt meg, nå må jeg si det til meg selv. VÆR STERK!

Jeg er veldig delt, har veldig ambivalente følelser og tanker, og er forvirret angående konklusjonen og det som ble bestemt på møtet på bup i dag.
Men det er vel ikke annet å forvente når man har en monstersykdom som kjemper ganske hardt imot alt som handler om å få hjelp. Jeg vil ha hjelp, og det får jeg nå.

Møtet med behandleren min gikk ganske greit. Ordet innleggelse gav meg en angstbombe med en gang ørene mine hørte det. Det er ikke uventet, fordi jeg skjønte at sykdommen ville gi meg det, og jeg skjønte at ordet ville komme. Jeg var ganske delt gjennom hele møtet, men jeg klarte å få frem mine FRISKE synspunkt.
Behandleren min har allerede snakket med akuttposten, og var klar på at en innleggelse er riktig nå.
Innleggelse for å holde meg stabil frem til jeg skal på Levanger, og for å hindre at sykdommen blir større og det som er friskt, motivasjon og funksjonsnivå ikke forsvinner. Selvfølgelig også for å hindre at det verste skjer...
Jeg er som sagt delt, men jeg vet at jeg bare må... Jeg vet at det er riktig, men likevel er det utrolig vanskelig for meg å akseptere. Fordi jeg føler meg svak, som har latt det gå så langt. Fordi jeg er redd for angsten som vil komme når jeg må gi fra meg kontrollen. Fordi jeg aller helst vil slippe å gå gjennom alt dette...
Det er uansett et helvete, jeg klarer ingenting nå, og jeg kjenner kroppen min blir svakere og svakere for hver dag. Det er nå det gjelder. Jeg må hente frem alt jeg har av motivasjon, drømmer, håp og viljestyrke til å kjempe og fokusere på målet mitt. Det er vanskelig, for jeg er på grensen til å klare det. Men jeg må...

Jeg sier det til alle rundt meg, jeg sier det til alle krigere der ute, Jeg sier det til mine kjære som kjemper like mye som meg mot denne sykdommen. Nå må jeg si det til meg selv. Den evige kampen som vi alle har kjempen mot sykdommen min, vil nå bli en kamp JEG må kjempe.. JEG MÅ VÆRE STERK!

Samtidig vil jeg bare gråte, fordi jeg har så dårlig samvittighet for alt, jeg er så redd, jeg er så sint på sykdommen for hva den har gjort/gjør med alle de jeg er glad i. Og jeg er sint på sykdommen for ALT den gjør og har gjort med meg. Det er så utrolig å tenke på. Jeg blir så sint.
Men hva hjelper det, følelsene mine kommer bare ut i følelseskaosballer og kraftig angst, som må fremkalles av å trigge, kjempe imot, eller at jeg sprekker.

INNLEGGELSE! jeg kan ikke fordra ordet. Det minner meg BARE om tvangsforing, låste dører og selvskading og uutholdelige følelser.
Derfor må jeg omformulere alle tanker om det ordet, og selve ordet til STABILISERING. 
Det er et opphold på akkuttposten som skal hjelpe meg til å få bedre utgangspunkt når jeg skal gjennom min livs viktigste kamp på Levanger. Det blir en kamp, før kampen..
Men hvis jeg ikke går gjennom den kampen, vil det heller ikke bli noen kamp på Levanger..
Da vil spiseforstyrrelsen vinne, og ta med seg MEG, MITT LIV, og mine drømmer, håp, livslyst og mine kjæres livsglede i graven. Jeg dør...

Jeg gråter nå, fordi alt virker så håpløst. Alt virker så vanskelig. Samtidig har jeg så lyst å være der for kjæresten min og foreldrene mine og være sterk for dem.
Sykdommen har tatt så mye, og den tar så mye.. JEG KAN BARE IKKE LA mine kjære miste jenta si...
JEG KAN BARE ikke la spiseforstyrrelsen la livet mitt.
Dette er så utrolig vanskelig, for jeg må gå fra mitt nåværende helvete, til et enda verre helvete for å få livet mitt tilbake... For å leve!
Og jeg vil leve, Dere aner ikke hvor mye jeg vil leve. Jeg vil leve dagen lang, natten lang, livet langt og være fri og utnytte alle verdens muligheter som finnes der ute i verden..
Jeg vil så I N D E R L I G  bare få fred..
Enkeltløsningen frister, men jeg nekter å velge den. Jeg skal kjempe meg gjennom krigene, og jeg skal ståimot alle fristelser på den enkle utveien, og kjempe og kjempe... JEG VIL BARE BLI FRI OG FÅ LEVE!

huff, dette tror jeg må ha vært mitt livs vanskeligste valg. Valg om liv eller død.

Behandleren hadde to muligheter til meg:

  • 1. fortsette slik som nå, og jeg ender med tvangsinnleggelse om noen uker med fare for livet mitt.
  • 2. Planlegge en innleggelse sammen og få til et sammarbeid med psykogen på levanger, akkuttposten, bup-legen min, og MEG og mine foreldre. Jeg tok ansvar, og vi skal bruke de neste to ukene på å planlegge behandlingen sammen, samtidig som jeg skal prøve alt jeg kan for å holde Frida her, ikke gå ned så mye i vekt, og prøve å unngå å gjøre noe dumt. Jeg skal prøve... Jeg fikk vinterferien, og den skal jeg prøve å bruke fornuftig, være sammen med mine kjære, gjøre koslige ting sammen, snakke, hente motivajson og kjempe... 


Innleggelse: UKE 9. 


Jeg vil ikke bli engel enda...
 JEG VIL LEVE...
Grøss og gruu....
~Frida~

17 kommentarer:

  1. Frida min!

    Dette er det beste som har skjedd deg, og det verste som har skjedd trollet, ikke rart du føler deg ambivalent!

    Dette var et KNAKENDE BRA VALG, du har skuffet ingen annen enn trollet - nå vet den at det kommer til å måtte komme ut i solen, og da stivner det og sprekker!

    JEG ER SÅ STOLT!

    kjære deg, kjære gode kloke deg, du valgte livet, tusen takk for det <3
    vampen

    SvarSlett
  2. Dette var virkelig sterkt å lese. Tårene triller.
    Jeg håper for alt i verden at du kommer deg igjennom dette.
    Du skal klare dette og komme deg ut av dette med livet i GOD BEHOLD.
    Tenk på alle som er glad i deg, tenk på livet, tenk på familien din, kjæresten din og vennene dine. Tenk på hvor mye du betyr for hver enkelt av dem. Monstersykdommen skal gravlegges en gang for alle - ikke Frida.

    Frida, kjære deg.. Stå på! Vi vil alle være her i ryggen på deg - over internett eller ikke. Du skal ikke gå denne veien alene.
    Stor klem og uendelig med motivasjon, håp og styrke sendes din vei. <3

    SvarSlett
  3. Kjære vampen<3

    Hihi, takk for de støttende bekreftelsene:)
    Det var akkurat det JEG trengte å høre:)

    Jeg valgte livet<3
    Det vil du også<3
    gla i deg<3

    SvarSlett
  4. tnååh, takk kjære deg:) tårene mine triller nå<3
    takk takk takk, du er så fantastisk goood..
    Jeg sender deg akkurat samme klem<3 for deg:)

    SvarSlett
  5. Så bra at dokk vart enig og at du får vinterferien din <3 Det e og bra at du har en plass å vær te du ska på Levanger.

    SvarSlett
  6. Utrolig sterkt!
    Vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg ønsker deg masse lykke til! Dette er ikke lett - virkelig ikke. Og ambivalens ødelegger så altfor mye, desverre. Men jeg er sikker på at du kommer deg gjennom dette. LYKKE TIL! <3

    SvarSlett
  7. klarer ikke skrive noe, men du vet hva jeg ville sagt. har så lyst til å skrive en laaang kommentar som får både humøret og motet holdt oppe, men problemet sitter i at jeg er totalt målløs av å lese styrken din som hele tiden blir satt på prøve, og du som kjemper 24/7 uten stopp. du ER den sterkeste jeg vet om, det sier jeg helt ærlig. du er KLOK så det halve hadde vært nok, og valgene dine likeså. du klarer dette, det vet jeg, du må bare tro på deg selv som om ingenting annet skulle bety noe <3
    god natt nydelige Frida, jeg er ubeskrivelig glad for å få lov til å lese dine ord, kjenne styrken din og ha et innblikk i hvordan du har det. massemasse nattaklemmer, og du skal se at det ordner seg for snille piker, tihi <3

    SvarSlett
  8. Det blir værre før det kan bli bedre. Du må bare holde ut, stå i det, kjempe. Det er utrolig vanskelig, men du er sterk - sterkere enn du tror. Jeg tror på deg Frida!
    Dette var veldig sterkt å lese, samtidig så blir jeg glad av å se den friske siden og fornuften skinne igjennom og klare å si noe om hva Frida trenger, hva Frida trenger for å holde seg i livet og fortsette kampen. Du skal ikke bli en himmels engel enda, det er alt for tidlig. Du er allerede en engel her for familie, kjæreste, venner og alle oss andre - og her skal du være og lyse opp i mange år til!
    Sender mange gode varme styrkeklemmer<3<3

    SvarSlett
  9. celli: Ja, tru nok det e det beste no..

    karoline: Tusen takk for gode ord:) De betyr mye. takk kjære deg<3

    Marie: Takk skjønne deg, dine ord hjelper meg uansett Marie, det vet du<3
    og nå sitter jeg å gråter fordi jeg så gjerne vil skjønne de komplemangene du gir meg. Fordi de er så gode. Men takk likevel.
    og takk for at du tror på meg, jeg skal finne troen på meg selv også.
    Takk takk takkk, du er fantastisk jenta mi<3

    Karianne: hoooh, tårene triller for hvert ord jeg leser, Karianna.. Takk<3 De gikk inn i hjerte mitt<3
    TAKK<3

    SvarSlett
  10. Masse, masse, masse lykke til! Kampen vil bli tøff, verre enn verst og mangelen på kontroll vil være uutholdelig. Men etter kampen kommer livet, og det er livet vi alle kjemper for. Du er sterk, og du klarer dette. Hold motet oppe, det er så mange som har tro på deg! Sender deg mange varme tanker <3

    SvarSlett
  11. Mange tusen takk fra hjertet mitt, der ordene dine trygt er lagt.
    Jeg skal klare det, du skal klare det. Vi skal alle vinne livene våre tilbake:)
    takk kjære deg<3

    SvarSlett
  12. jeg skal kjempe med deg Frida. Riktig nok så er jeg fysisk frisk, men det er nå den vanskelige kampen kommer, å ikke kjempe mot følelsene, reflektere over situasjonen, og ikke lukke øynene når jeg spiser, men se det som jeg tror er det store stygge monsteret, men egentlig min venn- maten, midt i øynene. jeg blir lagt inn neste uke, du kommer en uke etter meg. To forskjellige fylker, to forskjellige sjeler - samme styrke.

    Sterk lesing. Ønsker deg lykke til på veien og mange gode klemmer!! <3

    SvarSlett
  13. Kjære heltinne<3
    Vi skal kjempe sammen. Tårene triller, fordi det var så godt å lese disse ordene. De er så fulle av håp, viljestyrke, livslyst og friskt. Vi skal klare dette:) du skal kjempe din kamp, og jeg min, mot det samme monsteret. Vi er sterkest<3
    Lykke til kjære deg<3
    Klem til deg også

    SvarSlett
  14. forstår jeg deg rett ..er du tvangsspiser?eller hvordan er det d fungerer...sulter du deg i ukene ,og spiser og spyr i helgene?teit spørsmål men prøver bare forstå greia?

    SvarSlett
  15. Vero:
    Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 11-12 år, og er nå snart 18 år.
    Jeg har hatt mest anoreksi, men det utviklet seg til bulimi da jeg var omtrent 15 år.
    Spiseforstyrrelser i så lang tid, medfører mye tvangstanker, følelser og angst, og et behov for å ha kontroll.
    Akkurat nå er jeg i et veldig destuktivt spisemønster der anoreksien dominerer mest, men jeg har bulimiske tendenser innimellom.
    Jeg har på en måte tvangstanker rundt dette spisemønsteret, hvis du skjønner.

    Håper du forstår bedre nå:)

    SvarSlett
  16. okei hmmm 11-12 det var da ekstremt tidelig,hvordan startet det?ja fråtsing til tider da, er vel konstant sulten..åsså kommer skyldfølelsen off må vere grusomt..

    SvarSlett
  17. ja, det er ganske tidlig.
    Jeg har skrevet veldig mye om om historie i tidligere innlegg. Tror du får mer forståelse om meg og min sykdom hvis du leser dem:)
    tusen takk for kommentarene:)
    klem<3

    SvarSlett

gode ord dør sist