svar på spørsmålsrunden DEL 2

 Her kommer siste del av spørsmålsrunden. 

 - har du et godt forhold til familien din?

Jeg har et veldig godt forhold til familien min. Før jeg ble syk hadde jeg også det, men etter jeg ble syk føler jeg at familien min er det viktigste for meg, og vi er mer åpne med hverandre, har kommer nærmere hverandre og fått et bedre forhold, kjenner hverandre bedre og det er godt og trygt. Familie har alltid vært viktig for meg, og jeg har en fantastisk familie som virkelig har stått på for meg og fokusert på det positive. De betyr enormt mye for meg.

- Hvordan forholder familien din seg til din spiseforstyrrelse?

Det har vært veldig varierende etter hvilken fase jeg har vært i. Det var jo veldig vanskelig for dem og, når jeg var på det sykeste. Men nå er de vel mer eller mindre eksperter på spiseforstyrrelser. De kjenner meg så godt, og leser meg som en åpen bok både i gode og dårlige perioder. Dette gjelder spesielt min mor. Min stefar har ikke evnen til å forstå noe som helst av sykdommen min, og kritiserer alt jeg gjør, så det skaper en del konflikter. Men ellers er alt veldig åpent i hjemmet vårt. Alle kjenner til rutinene mine, tvangstankene og spiseforstyrrelsen generelt. Jeg trenger ikke å skjule noe, i frykt for å gjøre de urolige på noen måte. Jeg er veldig åpen om alt og kan snakke med min mor om alt. Det er veldig trygt og godt at det er slik. Samtidig er jo alle bekymret hele tiden, men likevel er de så støttende og prøver å gjøre ting best mulig for meg.

- hjelper hunden deg i vonde perioder?

Hunden min har betydd mye for meg i de årene jeg har vært syk. Når jeg var på sykehuset pleide pappa å ta med Keiki(hundens navn) på besøkene, og vi gikk turer og koste. Mange ganger når jeg har følt meg håpløs og oppgitt har alltid keiki kommet til meg med sine store brune øyner og fortalt meg ”bli glad i igjen, jeg vil gå tur” eller ”er du lei deg du da?”. utrolig hva hunder forstår.

Men etter jeg kom hjem fra sykehuset har jeg liksom mistet litt ”kontakt” med min kjære hund. Jeg har hatt så mye annet å gjøre og så mye annet i hodet, at det aldri blir tid til keikikos eller keikitur. Men jeg elsker jo hunden, og må prøve å være litt mer sammen med den.  Menneskets beste venn, er det ikke det man sier? Vel, jeg er helt enig.

- hvordan ble du kjent med kjæresten din?

Det var egentlig ganske tilfeldig tror jeg. Men jeg mener skjebnen førte oss sammen. Han hadde hatt følelser for meg lenge og vært nysgjerrig på meg, vi var mye på fest sammen og han ble mer og mer interessert i meg, det merket jeg jo etter hvert. Men jeg visste at jeg ikke var i stand til å være i noe forhold, fordi jeg sleit med spiseforstyrrelser og hele pakka. Likevel kjente jeg en underlig rar følelse inni meg om han som gjorde meg usikker. Jeg visste at jeg aldri kom til å klare å forelske meg i noen, så jeg trodde ikke at det var det denne følelsen var. På en fest, endret ting seg litt. Vi var begge fulle, og spiste omtrent hverandre opp. Vi snakket i timesvis, og han har fortalt i ettertid at han ble bare mer og mer sikker på at jeg var den rette. Jeg var mer usikker, for jeg var redd.  Vi gjorde mye morsomme ting sammen etterpå. Blant annet så sang vi sammen på UKM, i tillegg snakket vi om alt mulig. Jeg følte at jeg kunne fortelle han alt, og han fortalte meg alt om sine ting. Det utviklet seg veldig positivt. De følelsene jeg kjente var gjorde meg usikker, for jeg klarte ikke å identifisere noen følelser på den tida, men det snakket vi også om. Han var stupforelsket i meg, og var sikker hele veien. Etter hvert klarte jeg å gi slipp på usikkerheten, og kjærligheten blomstret magisk fort. Det vi har er veldig spesielt. Helt unikt. Jeg vil si vi er ”soulmates”, fordi vi leser hverandre som åpne bøker, vi skjønner hverandre, vi kan snakke om absolutt ALT, og har et veldig sterkt bånd. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i han, han har på mange måter hvert min reddende engel. Han har gitt meg håp, drømmer, kjærlighet og en grunn til å leve. Ikke minst for å bli frisk. Han er alt for meg.

- Er han din ”første” kjærlighet?

JA! Dette vil jeg med hånden på hjertet, hjerte ditt, hjerte hans, alle hjerter si at er kjærlighet. Min første og evige kjærlighetJ

- Hvordan er forholdet til kjæresten din? Og hvordan takler han sykdommen din?

Den kjærligheten vi har, er så sterk, og innebærer så mye håp, så mange drømmer, så mye følelser, AT vi klarer å holde sammen uansett. Spiseforstyrrelsen er jo en stor del av meg, og påvirker forholdet vårt veldig. I de vanskeligste periodene er det veldig tøft for både meg og han, fordi spiseforstyrrelsen står imellom oss. Det trigger en del sinne i han, fordi han kan ikke gjøre så mye med det. Han vil bare ha kjæresten sin, og ikke den fordømte sykdommen.

Men vi holder fast, fordi vi har en drøm som vi begge skal oppfylle sammen. Det er den drømmen vi holder fast på og snakker om når ting er veldig vanskelig.

Men likevel, jeg er veldig stolt og målløs over hvor sterk og tålmodig han er. Han kjemper jo mot spiseforstyrrelsen i meg han også. Noen ganger er jeg jo bare spiseforstyrrelsen.

Jeg er veldig glad for at skjebnen førte oss sammen. Han reddet tross alt livet mitt. Uten han hadde jeg vel kavet med monstersykdommen konstant. Og jeg takker gud for at han kom til meg.

- Hva gjør du på i hverdagen?

Akkurat nå for tiden, går mesteparten av tiden med på spiseforstyrrelsens ritualer og tvangstanker, noe som gjør meg veldig sliten og utmattet. Men jeg er noen dager på skolen i uka, og prøver å være sammen med kjæresten min så ofte jeg klarer.

Jeg må si jeg gleder meg til å fylle dagene mine med andre ting og ikke sykdom.

- Hva er din største drøm?

Min største drøm er å bli frisk, finne meg selv, få det bra med meg selv, og leve i frihet sammen med min fantastiske kjæreste. Tro meg, vi har mye vi skal gjøre.

- Hva skal du utdanne deg til?

Jeg skal bli sykepleier. Jeg vil bruke mine erfaringer og kunnskaper til å hjelpe andre mennesker. Jeg har mest lyst til å prøve litt forskjellig innenfor sykepleie, men først og fremst barn med kreft. Jeg opplevde å miste en god venn av meg i kreft for noen år siden, og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk jo daglig se disse uskyldige barna som var rammet av denne forferdelige sykdommen, når jeg var på sykehuset så lenge. Noen overlevde, noen tapte kampen, men det som gjorde inntrykk på meg, var hvor mye disse barna ønsket å leve, de hadde en livsglede man skal lete lenge etter. Derfor var det alltid trist når denne livsgleden i disse menneskene gikk tapt mot kreften. Jeg vil hjelpe disse barna, så mye jeg kan.

I tillegg har jeg lyst å jobbe med nyfødte som er premature. Det har liksom også fanget min interesse.

Jeg vet ikke om jeg vil jobbe med spiseforstyrrelser som sykepleier, men jeg vil nok på en eller annen måte få gitt mitt budskap ut til folket. Min historie. Driver å skribler på en bok, men den står litt på vent for tida.

- Hva inspirerer deg?

Alle gode mennesker med budskap og ærlighet, som deler erfaringene sine.

 (Surfer.blogg.no inspirerer meg)

Samtidig blir jeg inspirert av alle smil, alle gode ord, alle omsorgsfulle personer som vil godt.

Slikt gir en mange gode følelser.

- Tre ting du ikke klarer deg uten i hverdagen?

Hmm.. denne var vanskelig. Men det må bli kjæresten min, snusen min, og håpet mitt

- Har du noen favoritt programmer eller serier du følger med på ?
Jepp!

- ghostwhisperers,

-Greys Anatomy, 

-House, 

-happy days,

-CSI 

+ alle disse såpeseriene på TvNorge

 - Hvor i verden holder du til?

Jeg bor i ei lita bygd en times kjøring fra Trondheim.

Halvtime fra byen med båt(flaut). JEG BOR IKKE PÅ EN ØDE ØY, men på kysten. 

Da er alle spørsmål besvart. Håper dere blir fornøyde, hvis ikke SPØR MER :-)

Tatt sommer 2010

~Lea Amalie~