mandag 18. april 2011

Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Her kommer første del av svar på spørsmålsrunden. Del 2 kommer litt senere. Takker for så mange fine spørsmål. Håper dere blir fornøyde med svarene. 
smiiiiile

- Hvordan takler kjæresten din situasjonen, slik som den er nå?
Kjæresten min er helten min. Han er helt utrolig. Vi har så mange drømmer og planer og håp sammen, at han er sterk uansett. Jeg er veldig åpen med han om alt, og det hjelper mye. Ærlighet og åpenheten kommer fra Frida. Han ser Frida, ikke sykdommen, og han sier jeg og det livet vi kommer til å få når jeg blir frisk er verdt å kjempe for. Tanken på at det faktisk vil bli sånn, holder oss begge sterke. Men spesielt han. Det å se meg styres og lides av spiseforstyrrelsen er ikke lett for han, men som sagt er vi veldig åpne og ærlige med hverandre. Når vi er sammen snakker vi om drømmen vår. Det livet som venter oss. Dette er veldig tungt for han også, og han har sine metoder for å få utløp for følelser selvfølgelig. Men han står rakrygget der alltid, og det er jeg evig takknemlig for. For meg er det utrolig godt å ha han. Han er min største motivasjon til å bli frisk. Det livet og drømmen vår er grunnen til at jeg fortsatt kjemper. Jeg kjemper for et liv sammen med han.

- Hvordan takler familien din situasjonen, slik som den er nå? 
Familien min kjemper like mye som meg. Det er tungt for dem å se meg  være så syk og preget av spiseforstyrrelsen som nå. Men de har vært gjennom veldig mye forskjellig i løpet av de siste 6 årene, og det har gjort at vi har kommet nærmere hverandre. Vi er åpne og ærlige om alt og lever stort sett på galgenhumor, kjærlighet og hjelpa fra østmarka hele gjengen akkurat nå. Jeg vil spesielt si at min mor er helt utrolig. Hun gir meg all den tryggheten jeg trenger for å kjempe meg igjennom kampene, hun vet alt om hvordan jeg vil ha ting, hun vet hva som er best for meg, hun kjenner sykdommens knep 100%, hun gir meg kjærlighet og omsorg og støtte, hun er utrolig sterk. I tillegg får familien min utrolig mye støtte fra venner og andre folk som er rundt oss. DE er der for meg hele tiden og er sterk som bare det.

- Hva motiverer deg mest til å bli frisk?
Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange ting. Det som motiverer meg mest er tanken på følelsen av frihet. I det legger jeg mange ting. Frihet til å ta valg upåvirket av en spiseforstyrrelse, frihet til å føle og kjenne på følelser, og få ut følelser gjennom en ikke-destruktiv/spiseforstyrret handling. Frihet til å gjøre akkurat som jeg vil, Frihet til å leve og kjenne at det er godt å leve. Det igjen innebærer mye. Frihet sammen med min kjære og oppfylle drømmen vår er den største motivasjonen min. I tillegg er det å finne meg selv, utvikle meg og bli til en Frida jeg liker er motivasjon.
Det er så mange ting, men dette er nok det viktigste. Akkurat nå gjør jeg det mye for andres skyld. Jeg kjemper for familien min sin del, og ikke min egen, men jeg vet det vil endre seg når sykdommen blir litt svakere og jeg litt sterkere.

 -Ser du for deg å noen gang bli helt frisk?
Jeg skal bli frisk. Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har drømmer, planer og en kjæreste å dele livet sammen med. Jeg har så mye friskt som venter på meg. Spørsmålet er hvordan bli frisk. utfordringen er veien til å bli frisk. Det er en tøff kamp og krig. Jeg har så vidt startet. Men en dag, skal jeg bli frisk.

- Hvordan ser du for deg et liv uten spiseforstyrrelsen?
Jeg drømmer hver dag om et liv uten spiseforstyrrelsen. Det er motivasjonen min. Følelsen av å være fri, og upreget av en spiseforstyrrelse.
Hvordan livet mitt vil bli, vet jeg ikke, men jeg vet hva drømmen min er. Og det er den jeg kjemper for å oppfylle. Et liv der jeg er fanget i det helvetet jeg er nå, og har vært i de siste 5 årene er ikke et liv. Det er et helvete. Det må vel finnes en himmel der ute også?

 -Hva hjelper deg å holde deg positiv?
Det var et godt spørsmål. Jeg tror nok det må være fordi jeg så sterkt ønsker å bli frisk. Jeg slutter aldri å håpe og jeg tørr å tro på at jeg en dag vil bli frisk. Samtidig har jeg fantastiske mennesker rundt meg som daglig støtter meg og gir meg det jeg trenger av kjærlighet, omsorg og håp. Familien min gir aldri opp. I tillegg er jeg vel en sånn person som prøver å tenke positivt uansett hvordan ståa er.

- Tror du du som frisk kommer du til å tenke på spiseforstyrrelsen som noe som bare ødela deg, eller også var med på å styrke deg også når du ble(blif) tvunget til å være så uendelig sterk på veien mot frisk?
Jeg tenker at jeg selvfølgelig ville hatt et liv uten spiseforstyrrelsen, men sånn er det ikke. Realiteten er at jeg har slitt med spiseforstyrrelsen i snart 6 år. Det har vært utrolig mye vondt og helvete, men jeg har fått mye positivt ut av det også. Jeg har fått et mye nærmere forhold til familien min. Spesielt mamma og pappa. Jeg har lært utrolig mye om kroppen. Jeg har utrolig mye erfaring og har lært utrolig mye om hele mennesket. Jeg har innsett hva som er viktig i livet. Jeg har funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir frisk. Jeg har funnet en fantastisk kjæreste som jeg har skapt en framsiktig drøm med. Jeg har funnet ut mye om meg selv. ETC. Det er mye positivt som har kommet ut av dette også, selv om det meste har vært en smertefull tid. Jeg tenker ikke at spiseforstyrrelsen har ødelagt meg. Den har selvfølgelig tatt fra meg mange ting. Som utvikling i alle retninger, ungdomstid, energi, mennesker… i tillegg har den gjort mye vondt med mine kjære, og det er egentlig det verste å tenke på for meg. Jeg har på en måte vært en fange, som de har måttet se på bli plaget og mishandlet av et monster.
Jeg fikk spiseforstyrrelser, og jeg skal nok en dag fortelle min historie. 

-Kjenner du mange som sliter med det samme som deg?(isåfall ser du på det som positivt å dele erfaringer med folk i samme situasjon som deg?)
Jeg kjenner noen som har slitt med det samme ja. I tillegg har jeg en del kontakt med folk som sliter med det samme gjennom bloggen og internett. Jeg tror at når man er i den fasen av spiseforstyrrelsen at man vil bli frisk, er det okei å dele erfaringer med andre likesinnede. Jeg har vertfall funnet utrolig mye positivt med å dele erfaringer med andre som er eller har vært i samme situasjon. Jeg får forståelse, fordi de opplever eller har opplevd det samme. Vi deler erfaringer, viser forståelse og skjønner hverandre. Bare det er utrolig godt. Jeg føler meg ofte alene og ensom mot det store stygge monsteret, og da er det alltid godt med støtte og forståelse fra noen som vet akkurat hvordan det er.

- Hva slags type angst er det du har?
Jeg vet ikke så mye om angsten min, fordi jeg er redd for den. Jeg har angst for angsten. Den er nok sterkt tilknyttet spiseforstyrrelsen. Jeg har mye angst i forhold til forandringer og det å gjøre ting annerledes eller gjøre nye ting. Ellers vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare her…

- Kan du beskrive hvordan angsten utarter seg for deg?
Når jeg har angst kjenner jeg først en ekstrem indre uro og rastløshet. Etter hvert blir tankene kaotiske og jeg klarer liksom ikke å forholde meg til noe. Jeg begynner å hyperventilere og blir varm i hele kroppen. Noen ganger er hodet så kaotisk at jeg ”hører” en slags høy brøling, som er uutholdelig.
Hvis jeg ikke får roet meg ned blir jeg ofte så utslitt at jeg enten besvimer eller sovner, men det er mest hvis det er ekstremt. Jeg kan gå med angst en hel dag også. Da er det mer den indre uroen og rastløsheten som plager meg.

- Er bulimien fortsatt et problem, eller er det kun anoreksien som har overtaket nå?
Det er en god stund siden jeg hadde bulimiske tendenser. Det er nok anoreksien som er har overtaket nå ja. Men jeg ser ikke bort i fra at ved senere tidspunkt vil det dukke opp tanker om overspising og oppkast. Det er liksom ikke slik at man har enten anoreksi eller bulimi, så det vil nok variere litt. Akkurat nå kunne jeg aldri ha klart en runde med overspising og oppkast eks.

- Har du noen anelse på hva du ønsker å jobbe med i framtiden?
Jeg skal bli sykepleier. I hovedsak vil jeg jobbe med barn med kreft. Jeg vil også jobbe med premature barn. Jeg har planer om å ta en del videreutdanninger, og når jeg blir litt eldre vil jeg bli jordmor.

- Er du avhengig av noe?
JA! Jeg er avhengig av snus og tyggis. Klarer ikke en dag uten.

- Hvordan er tvangstankene for deg? Opptar de mye av hverdagen? 
Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi tvangstankene er forskjellige ut i fra hvor jeg er, hvilken fase jeg er i, form osv. Jeg får angst og får tanker om at jeg legger på meg og finner aldri ro, hvis jeg trosser tvangstankene. Det kan være alt fra hvordan jeg skal sitte når jeg får mat og i ettertid, klokkeslett, trening etc. De opptar stort sett hele dagen. Jeg har mer tvangsritualer og en rute jeg følger for å komme meg gjennom dagen.

- Når det gikk det opp for deg for første gang at du virkelig var syk?
Det å innse at man er syk, og innse at man trenger hjelp var noe som kom ganske raskt når jeg ble syk. Det å akseptere og godta at man får behandling er mye vanskeligere, så det har gått litt opp og ned. 
~Frida~

1 kommentar:

gode ord dør sist