Jeg er redd. Redd for at dette aldri skal ta slutt. Redd for at anoreksien skal være der for alltid. Redd for at jeg må sitte på en instutisjon og bli passet på for resten av livet. Redd for at jeg aldri kommer til å bli sterk nok til å vinne denne kampen. Redd for å gi opp. Redd for at jeg ikke finner tilbake på veien til friheten min,hvis jeg faller igjen. Redd...
Det er tøft. Jeg kjemper og kjemper. Men hvem av meg eller anoreksien som har kontrollen er jeg aldri sikker på. Jeg vil at dagene mine skal bli annerledes. Jeg vil ha innhold som er hva jeg vil. Jeg vil gjøre det jeg vil. Jeg vil hvile når jeg er sliten, jeg vil se tv når det er noe jeg vil se, jeg vil ha på meg varme klær, jeg vil slippe alle tvangstankene som konstant står i hodet på meg. Jeg vil slippe...
Det rare er... Dette er det en sykdom som gjør med meg. Det er en spiseforstyrrelse som hindrer meg i å leve.
Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som å unngå og trosse alt spiseforstyrrelsen forteller meg av løgner, spise, gå opp i vekt, og bli fri! Leve. Hvorfor skal man la tankene ødelegge dagene? Kan man styre tankene? kan man velge tankene? kan man omprogramere tankene? Ja, det kan man faktisk. Det er fullt mulig å velge hvilke tanker man vil ha fokus på. Er det vanskelig? JA! men man må ville det. man må ville endre tankegangen sin for å få andre tanker. Tankens kraft er sterk. Tankens kraft påvirker hvordan vi velger å leve.
Hva vil jeg med livet mitt? Jeg vil være fri. Jeg vil leve upreget av monsteret inni meg. Jeg vil leve hver dag og ha kontroll på tankene mine og deretter handlingene. Anoreksitrollet skal bort. Jeg vil smile og være glad. Jeg vil leve og være fri.
Hva må jeg gjøre? Jeg må bruke tankens kraft. Jeg må endre tankegangen min. jeg må fokusere på målene mine, på at maten er medisinen min, på at jeg tror på at jeg kan bli frisk.
Men hvorfor skal det være så vanskelig? veien må jeg gå, spørsmålet er bare når.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Som å høre meg selv..!
SvarSlettDu -må- bestemme deg.
Det er så godt å lese at du er lei av å leve slik, og at du ser det reelle med at dette er en kjempelang prossess!!
SvarSlettMen jeg tror virkelig du klarer det! Jeg tror du har alt der hjemme som ligger på vent, venter på at du skal fylle inn i hullet som er dit.
Nå skal jeg i en nytt opplegg, kjemper sammen da
<3
Jo før du bestemmer deg for å gå veien, jo før vil du få leve det livet du ønsker å leve.
SvarSlettMen herregud ja, jeg vet hvor vanskelig det er å bestemme seg for det hundre prosent. Dagene går opp og ned, man er ambivalent og kan tvile på hva man egentlig vil - selv om det står klart at det er frisk man vil bli, så er det ikke så enkelt alltid.
Støttespillere og hjelpere er uhyre viktig, men veien må man faktisk gå selv. Man må selv sette en fot forran den andre og rive ned barrierer, men man er ikke alene. Langs veien er det mange som heier og tror på en, som vil støtte og hjelpe bare man lar de få lov, og klarer å bruke dem. Tar i mot hjelp når alt ser svart ut og det man aller helst vil er å skyve dem vekk.
Husk at man er 'bare' et menneske. Det er ingen gudommelig kraft som gjør at man bare kan leve på luft. Kroppen trenger mat og drikke, og sjela trenger omsorg, kjærlighet og tro (tro på seg selv, at andre tror på en, eller evt. troen på en høyere makt..) for å kunne fungere.
Tankens kraft er sterk, men med riktig hjelp og gode støttespillere så vil du klare dette. Fordi du er også uhyre sterk. Det at du har levd i dette i 6 år(?) og fortsatt kjemper, vitner om en utrolig ståpåvilje. Bruk det til din fordel og du skal se at du klarer denne kampen. Jeg har tro på deg!<3