onsdag 22. juni 2011

Middagen er verstingen

Ja, frokosten og lunsjen gikk som smurt. Men av erfaring og av kjennskap til min egen sykdom VET jeg at når jeg sitter foran middagsbordet, slår anoreksien hardt til. Jeg fikk panikk da jeg fikk øynene på middagsposjonen som skulle spises av MEG og ligge i MIN mage. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste middag og ha latt den være i magen etterpå. Det er vel snakk om vertfall 3 år siden.
Anoreksitrollet begynte å forhandle. Først om at 3 poteter var for mye, så at frityren utenpå ostesnitzelen var brent, og at jeg av den grunn skulle slippe å spise den, derretter mye pirking og småbitkuttuing og legge maten på sidene av fatet, dressing har jeg aldri likt. Anoreksitrollet herjet og romsterte på matfatet.
Til slutt fikk jeg beskjed om hvordan matfatet skulle se ut når man kunne si takk for maten.
Hele middagsposjonen ligger i magen min nå. Jeg har angst til tusen. Jeg prøver å fokusere på målet mitt.
Middagen er verstingen, fordi anoreksien har aldri kontroll på kalorier og det er alltid forskjell fra dag til dag.
Jeg må bare tenke på at mat er medisin. Jeg trenger den, og fortjener den. Det vil nok bli lettere etterhvert.
jeg må bare ta et måltid i gangen. en dag i gangen. en time i gangen.

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist