torsdag 30. juni 2011

Torsdag ettermiddag

Jeg ville bare at denne dagen skulle gå rimelig fort, slik at permisjonsdagen kom så fort som mulig. Og hva er vel mer koselig enn besøk fra lille Aurora, søstersen og svogeren min, for å så dra på City Lade og shoppe litt?!
Ja, jeg er shoppinggal. Neida, jeg har bare kommet til et punkt hvor jeg begynner å finne meg selv litt. Gamle slitte barneklær og ungdomsklær skal byttes ut, på samme måte som at et sykt liv skal bli et friskt liv. Jeg er i ferd med å finne meg selv. dessuten synes jeg at jeg fortjener å unne meg litt ekstra etter alle disse tøffe månedene.

Ellers har jeg brukt dagen på å pakke ned alt jeg har omtrent. Det er hjemme jeg skal ha tingene mine, så får jeg heller pakke med meg bare det jeg trenger. Jeg regner med å få flere permsjoner fremover. vertfall nå som vekten er over den magiske "40 kg -grensa". En ting er sikkert, jeg skal gjøre ALT for at denne permsjonen skal  bli vellykket og frisk, og jeg GLEDER MEG. jeg har alt klart. Jeg har skrevet en konkret plan for hele permsisjonen, slik at jeg på best mulig måte får til å gjennomføre den bra. Kostlisten er også pakket ned.

Når det kommer til måltidene i dag var middagen ekstra vanskelig. Jeg slet med rett og slett se på maten. Den vokste og vokste sammen med angsten. Jeg klarte det ikke, så det ble sondemat i dag.
På kveldsmaten hadde jeg en kjempe koselig hjelpende dame som jeg liker kjempe godt ved min side, som gjennom hele måltidet fortalte meg at for hver bit jeg putter i munnen, for hver smule jeg velger å putte i munnen og ikke slippe på fatet, for hver tvangstanke jeg klarer å trosse, for hver bit, VELGER JEG livet.
Det er akkurat det jeg trenger å høre. Når anoreksitrollet driver og romsterer i topplokket og forteller meg om at brødskiven skal smuldres opp, smøret er fetende, jeg legger på meg, jeg er fæl, jeg er svak som spiser etc, er det DA jeg trenger å høre slikt og at JEG er sjefen.
Takk skjønne "hjelper" for jobben du hjalp meg gjennom på kveldsmaten. Jeg skal gjøre som du sa. Legge meg i kveld og tenke på hva jeg klarte i kveld. Jeg klarte til og med å samle alle smulene som anoreksitrollet fikk meg til å smuldre på fatet på en gaffel og putte den i munnen.

1-0 til FRIDA!

Nå GLEDER JEG MEG PÅ PERMISJON
~Frida~

3 kommentarer:

  1. Kos deg hjemme i helga, dette har du fortjent ! :-)

    SvarSlett
  2. EN NULL? ÉN???
    Du må jo være på hundre wins, minst :)

    SvarSlett
  3. Åh, Frida, jeg blir så utrolig glad å lese det du skriver. Selv om anoreksien fortsatt er veldig sterk, så vokser også Frida sterkere for hver dag som passerer. Bare det at du begynner å kjenne på shoppingglede igjen er jo en seier i seg selv. Og at du klarer å glede deg til å gå på festival, møte venner og kjenne på normallivet - det er heller ingen selvfølge.

    Men når du har vært så dypt nede og levd så lenge i et rent helvete så lærer man seg å sette pris på livet på en helt annen måte. Du er så uendelig sterk, kjære, nydelige Frida, fortsett å blomstre. Jeg heier på deg!<3

    SvarSlett

gode ord dør sist